Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I det norske arbeidslivet, som ofte betegnes som verdens beste, er avstanden mellom liv og lære stor. Det kan dokumenteres på flere områder.

For eksempel har arbeidsmiljøloven, det norske arbeidslivets bibel og teoretiske rammeverk, en paragraf som skal verne varslere (§2-5) mot represalier av ulik art. Den paragrafen har vist seg i de fem årene den har eksistert ikke å være verdt stort mer enn det papiret den er skrevet på. Å være varsler i det praktiske norske arbeidsliv er alt annet enn risikofritt. Dette er imidlertid ikke tema her.

For nå viser en nylig utført undersøkelsen (mars 2012) fra Senter for seniorpolitikk, gjengitt i Aftenposten 3. juni, at om du har passert 50 år, er det slett ikke så enkelt å få seg ny jobb. To av tre bedrifter har nemlig ikke rekruttert noen arbeidstakere over 50 år de siste 12 månedene. 2002 bedrifter er undersøkt.

På spørsmålet om din virksomhet i dag har en definert strategi for å holde på arbeidstakere som er eldre enn 55 år, svarer hele 73 % nei. Dette til tross for at en sånn strategi er et viktig moment i IA-avtalen, avtalen om det inkluderende arbeidsliv.

Og på spørsmålet om din virksomhet har kartlagt alders- og kompetansesammensetningen med tanke på virksomhetens framtidige mål, svarer 61 % nei.

Hva skyldes så dette misforholdet mellom liv og lære? Tja, si det. Det snille svaret er kanskje at det er politisk korrekt å ha en positiv holdning til seniorer, men langt vanskeligere å få det til i praksis. Det slemme svaret kan du formulere sjøl.

Jeg er ikke i det minste tvil om at bedriftsledere som ikke ansetter seniorer eller i nevneverdig grad ikke ønsker å beholde eller satse særlig på dem de allerede har, bedriver uklok arbeidslivspolitikk (og jeg lønnes ikke av Senter for seniorpolitikk).

Tidligere undersøkelser har vist at eldre arbeidstakere både er den arbeidstakergruppa som liker jobben sin best og som har minst fravær.

I kunnskapsbedrifter, som det i vårt samfunn blir flere og flere av, bør det være hevet over en hver tvil at seniorer er de beste og klokeste arbeidstakerne. Sjøl om det ikke arrangeres mesterskap i å være flinke arbeidstakere, er denne påstanden, som jeg riktig nok ikke har sett forskningsmessig verifisert, logisk av flere grunner.

For du trenger ikke ha mastergrad i filosofi (det holder med mellomfag) for å innse at med alder kommer større livserfaring, klokskap – og rett og slett kompetanse. At arbeidsgiver ikke vil ha dette, er for meg en gåte.

Kan det være at med seg på kjøpet av seniorer får arbeidsgiverne også arbeidstakere med mot, kunnskap og trygghet til å tale dem midt imot når det er nødvendig? Å bli motsagt er i hvert fall ikke ønskedrømmen til de arbeidsgiverne jeg har hatt gjennom et relativt langt arbeidsliv.

Eller er det undertegnede på 56 år og grå i luggen som taler for sin egen syke mor? Og som dermed nærmest er å regne som inhabil?

Å kommentere dagens norske arbeidsliv, basere sine betraktninger utelukkende på forskning og såkalt objektiv kunnskap, uten å trekke på egne subjektive opplevelser, er verken mulig eller ønskelig.

For som den avdøde filosofen Hans Skjervheim så dypsindig formulerte det en gang for lenge, lenge siden: Mennesket er samtidig både deltaker og tilskuer i sitt eget liv.

Dessuten understreker min relativt høye alder nettopp mitt poeng: At eldre arbeidstakere, med arbeids- og livserfaring, har solid bakgrunn for egne meninger – ja, rett og slett har noe å fare med!