Krigserklæring
Det har vært en felles forståelse i ILO om at streikeretten har vært en del av konvensjon 87 om organisasjonsretten. Nå bryter arbeidsgiverne ut.
stig.christensen@lomedia.no
Både den internasjonale fagbevegelsen, ITUC, Metallarbeiderunionen, Nordens Faglige Samorganisasjon og norsk LO er i alarmberedskap. Arbeidsgiverne i ILO nekter å diskutere videre på konferansen i Genève hvis ikke partene går med på å underkjenne streikeretten som en del av konvensjon 87, som handler om foreningsfrihet og retten til å organisere seg.
Dette er et dramatisk brudd på hva som til nå har vært sentralt i forståelsen, nemlig at streikeretten er uløselig knyttet til retten til å organisere seg og forhandle fram kollektive avtaler.
Generalsekretæren i den internasjonale metallarbeiderunionen har brukt sterke ord om arbeidsgivernes opptreden. Han kaller det et politisk bakholdsangrep som setter hele det framtidige trepartssamarbeidet i ILO i fare. Dette er jo det fremste organet for internasjonalt samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter på arbeidslivets område. Heller ikke Nordens Faglige Samorganisasjon legger fingrene imellom. De sier på sine hjemmesider at «arbeidsgivernes veto og utpressing er helt forkastelig og uakseptabelt».
Også ekspertkomiteen i ILO, som består av 20 erfarne arbeidsrettsjurister fra hele verden, har fått hard medfart av arbeidsgiversiden for ikke å være objektive, men tvert imot ha en politisk agenda. Denne komiteen har også tidligere vært utsatt for kritikk, men denne gangen har arbeidsgiverne gått mye lenger. De har trukket seg fra diskusjonene om de groveste brudd på ILO-konvensjonene, som framkommer i ekspertkomiteens rapport til årets konferanse.
ITUC påpeker at det er første gang siden 1926 at arbeidsgiverne har torpedert slike diskusjoner. Deres opptreden innebærer ikke bare et et angrep på ILOs kjernekonvensjon 87 og streikeretten, men også på den bredt sammensatte ekspertkomiteen, som i praksis er ILOs juridiske avdeling. Komiteen støtter streikeretten som en av ILOs fundamentale rettigheter, noe som tydeligvis har falt arbeidsgiversiden tungt for brystet.
Verken NHO eller Virke distansert seg fra de øvrige arbeidsgiverorganisasjonene, etter det vi forstår, stikk i strid med den felles forståelsen som råder hjemme, nemlig at streikeretten er knyttet til organisasjons- og avtaleretten, slik vi har fått demonstrert de siste ukene.
Den norske regjeringen har støttet arbeidstakernes syn, men mange regjeringer har ikke tonet flagg. Nå blåser det opp til storm om streikeretten på verdens viktigste arbeidslivsarena, nemlig ILO. Den internasjonale fagbevegelsen har bare ett valg i denne situasjonen, en kraftig mobilisering. Taper fagbevegelsen denne kampen, vil styrkeforholdet mellom partene endres i katastrofal retning.
