Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

En gang var arbeidstakernes streikevåpen et maktinstrument mot arbeidsgiverne. Det ble brukt for hva det var verdt i lønnskampen, i kampen om å få ei lønn å leve av. En streik stoppet produksjonen, den betydde tapt profitt for arbeidsgiverne og bedriftseierne. Få om noen arbeidsgivere ønsket streik. Og det var ingen spøk for arbeidstakerne heller.

I dag er situasjonen mer komplisert, i dag har den betydningsfulle tredjepart dukket opp. Dette er alle de som rammes av streiken. I den nylig avsluttede vekterstreiken var denne tredjepart alle de som er avhengige av et trygt og sikkert samfunn (altså de fleste av oss) og ikke minst reisende ut fra flyplasser.

I vårt informasjonssamfunn er det nødvendig å spille på lag med denne tredjepart, du må aldri få den mot deg. I hvert fall ikke om flertallet av denne tredjeparten er seg sjøl godt nok.

Å være seg sjøl godt nok kan bety at dersom streiken rammer deg som tredjepart, så er du imot den. Solidaritet blir da et fremmedord.

Men en streik er jo ment å ramme. At den i et moderne samfunn også rammer tredjeparten – det er ikke til å unngå, dessverre. Skulle vekterne ikke ramme tredjeperson, kunne de ikke streiket i det hele tatt.

At vekterstreiken rammer tredjeparten så sterkt som den gjorde her, betyr også at vekterne har verdi. Vekterne betyr noe – det er ikke det samme om de er på jobb eller ikke. Sånt skapte i gamle dager klassebevissthet blant de streikende.

I VG lørdag 9. juni står et par PR-eksperter samt en arbeidsgiver fram og forteller hvor mye vekterne gjennom streiken har skadet sitt omdømme, mens den eneste som får slippe til med prisverdige motforestillinger er Erna Hagensen, vekternes forbundsleder.

Likevel blir landets største avis, et organ som gjerne vil være folkets talerør, mikrofonstativ for enkelte (bevisst utvalgte) fra PR-bransjen og deres syn på omdømmebygging. Vekterne kommer ikke spesielt godt ut, for å si det mildt. De startet streikeretorikken for seint, er meldingen fra PR-hold.

Det kan se ut som streikevåpenet for tida har dårlige kår. PR-bransjen er nevnt – nå hører vi om urovekkende signaler i ILO der arbeidsgiverne vil ha bort streikeretten og at selveste statsministeren ønsker en debatt om hvordan lønnsoppgjørene i framtida kan avvikles bedre.

Arbeidstakerne må gjerne streike, men det skal gjøres med stil!

Alle ser ut til å glemme hva vekterne egentlig streiket for. De ønsker ei lønn å leve av. Grunnlønna til vekterne er under 300.000 kroner i året. Mange som har stått i lange køer på norske flyplasser under vekterstreiken, tjener langt mer enn det.

Vekterne har ikke all verdens av utdannelse, og folk med langt bedre formell utdannelse og kompetanse tjener ikke noe mer de heller. Vekteres lønn er dessuten mye høyere enn gjennomsnittlige arbeidstakerlønninger i Hellas og Spania.

Men norske vektere har imidlertid såpass lav grunnlønn at de nok ikke kan reise verken til Hellas eller Spania i utide. Derfor blir sammenligningen meningsløs.

Som de fleste andre nordmenn ønsker vekterne å leve hverdagslivene sine i Norge, kjøpe mat og bolig her. Betale for ungene sine i norske kroner. Da må de sammenligne seg med andre arbeidstakergrupper i Norge, ikke grekere og spanjoler.

Vi viser ikke solidaritet med lønnsarbeidere i Sør-Europa ved å avstå fra egen lønnsøkning. Den som tror det, har misforstått alt.

Norske politikere leser stort sett ikke bøker, det har de ikke tid til. Det fins imidlertid ett unntak. Wilkinson/Pickett: Ulikhetens pris, den boka ser det ut som om de fleste av dem har lest. I hvert fall blir den hyppig sitert.

Denne boka viser kort fortalt at minst mulig ulikheter, også lønnsforskjeller, er bra for et samfunn. Hele den politiske venstresida slutter seg til dette synspunktet – ja, det har tilslutning langt innover i de mørkeste blåpolitiske landskaper.

Jeg håper at politikerne er litt mer edruelige, litt mer tilbakeholdne i sin bedømming av vekterstreiken enn enkelte PR-eksperter er. Det er ofte langt mellom liv og lære, praksis og teori – så sikker er jeg ikke.

For også politikerne har jo sitt omdømme å ta vare på!