Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Daværende riksmeklingsmann, avdøde Svein Longva, sa det klart og treffende i et intervju med LO-Aktuelt allerede i 2006: «Streik kan føre til en maktforskyvning mellom partene. Det er langt viktigere enn tapte arbeidsdager». Her er vi ved et nøkkelspørsmål. Kapitalkreftene er sterke, globalt sett veldig sterke. En fagbevegelse som kjemper for rettferdig fordeling er derfor viktig. Men en fagbevegelse uten det sentrale kampmiddelet streik vil ikke være sterk.

Nå pågår det en streik med 700 oljearbeidere som kjemper for tariffestede pensjonsavtaler, som skal sikre 66 prosent av lønna ved fylte 62 år. De står overfor en sterk motpart i Statoil og Oljeindustriens Landsforening. Også her dreier det seg om det skal gjelde ett sett regler for arbeiderne og et annet sett regler for ledelsen, altså at det skapes større forskjeller. Uten streikerett hadde de fagorganiserte vært totalt sjanseløse. Selv med streikerett er det helt uvisst hvordan dette ender.

I årets hovedoppgjør i Norge har det vært flere større og mindre streiker. Etter at statsoppgjøret var i gang, senket regjeringen rammen for oppgjøret i revidert statsbudsjett. Dette kunne ikke aksepteres av motparten, da det ville ført til en lavere lønnsutvikling i offentlig sektor sammenliknet med privat. Arbeidstakerorganisasjonene brukte streikeretten og fikk et forbedret tilbud. De fikk markert seg og stiller trolig sterkere i neste runde enn hva som hadde vært tilfellet uten denne streiken. I kommuneoppgjøret var det mye snakk om at streiken var unødvendig og Fagforbundet mente det skyldtes motparten, KS. Vi skal ikke forsvare all streik uansett, og får fagbevegelsen folkeopinionen mot seg, har den et stort problem.

Et stort spørsmål i forskning fra en rekke land er at mindre økonomiske forskjeller i samfunnet fører til bedre forhold for innbyggerne på en rekke områder. Folkehelsen er ett av dem: jo mindre forskjeller, jo bedre helsetilstand i befolkningen. Men for å oppnå dette er man avhengig av at sterke krefter som fagbevegelsen kan kjempe for rettferdighet og omfordeling. Blant annet er det påkrevd å sørge for nok skatt slik at det blir tilstrekkelige midler penger til innbyggernes velferd.

På årets ILO-konferanse ble det en stor strid mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakerne om streikeretten knyttet til konvensjon 87, som i utgangspunktet handler om organisasjons- og forhandlingsrett. Steile arbeidsgivere ville ikke fortsette forhandlingene i Geneve tidligere i juni, uten at konferansen godtok deres nye tolkning, som gikk ut på at streikeretten ikke var knyttet opp mot konvensjonen. Men som Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sa til LO-Aktuelt, så har streikeretten vært utledet av denne konvensjonen helt siden 1952. Det ble full strid og nå er det opp til ILO-styret å håndtere saken videre. Saken viser hvor sentral streikeretten er. Det er en kamp om styrkeforhold og denne striden bølger fram og tilbake mellom partene.

Streikeretten i Norge står som en grunnleggende rettighet i forholdet mellom partene, nedfelt i hovedavtalen fra 1935, etter hard og omfattende klassekamp på 20- og 30-tallet. Tariffoppgjøret i 1986 var spesielt. Det utviklet seg til en knallhard strid mellom fagbevegelsen og NHO (den gang: NAF) med både streik og lockout. Alle LO-forbundene krevde 37,5 timers uke, mens Arbeidsgiverforeningen forbød sine bransjeforeninger i å inngå nye tariffavtaler som inneholdt lavlønnsgaranti. Arbeidsgiverne ville mekle samtidig for en rekke overenskomster for å få koplet sammen de to hovedspørsmålene. Taktikken mislyktes. Lavlønnsgarantien overlevde og fagbevegelsen fikk 37,5 timers arbeidsuke. Den kampen viser også at det er viktig å spille kortene sine riktig. Arbeidsgivernes storlockout rammet 102 000 LO-organiserte, og sympatien falt ut på arbeidstakernes side. I nevnte intervju med riksmeklingsmann Longva sa han at dette bidro til en maktforskyvning (til fordel for arbeidstakersiden) i en lang periode. En viktig kamp mellom partene ble godt oppsummert på den måten.