Hell i spill
To ting slår aldri feil i store fotballmesterskap: Fotballen blir «kjedeligere og kjedeligere», og det er små marginer som avgjør - for ikke å si amatørtabber; bokstavelig talt.
harald.henmo@lomedia.no
Etter semifinalen i fotball-VM i 2006 mellom Tyskland og Italia, presterte Aftenposten å skrive at kampen var «søvndyssende» - siden det sto 0-0 helt til Italia avgjorde med to kjappe i andre ekstraomgang.
Hvis man syns en semifinale i et fotball-VM er kjedelig, liker man ikke fotball. Som Drillo ynder å si: Det eneste man trenger å vite for å ha glede av en fotballkamp, er hva det spilles om. Det er hva som står på spill som gjør noe til en fotballkamp – og ikke en trikseoppvisning.
Men triksingen har fått en renessanse etter reklamebransjens omfavnelse av «sexy fotball». Derfor akkes det gjerne over hvor utrolig det er at disse spillerne, som trener hver dag, og tjener millioner (kanskje de til og med har kjøregodtgjørelse! Halv pris på fotballsko!) skyter over, for eksempel. Eller mister ballen. Hvorfor scorer de ikke bare? På reklamen ser det jo så lett ut.
Men i en kamp er det nesten ufattelig komplisert. Det er mye vanskeligere å kontrollere ballen med beina enn med hendene - på stor bane, omgitt av 21 andre spillere. Og små avvik får store konsekvenser. Én millimeters feiltreff på ballen kan gjøre at ballen havner fem meter høyere enn tenkt. Men man må dundre til, uansett, med nesten umulig toppskru for å få den hard nok – ellers blir det bare en lompe som står nesten stille i lufta – og hvis man treffer en millimeter feil, så…
Så avgjøres kampen. Selv de største spillerne innrømmer at det selvfølgelig er bare flaks om det blir stang inn eller stang ut på skudd fra litt distanse. Sånt kan man ikke beregne. Man måker til mot kassa, og håper på heldig lufttrykk. Som Mario Balotelli hadde da han la på til 2-0 for Italia i semifinalen mot Tyskland i årets EM.
Med så små marginer gjelder det ikke å gjøre feil. Tyskland gjorde to tidlige forsvarsfeil mot Italia i semifinalen, og kampen var over.
Derfor spiller man heller «kjedelig» fotball – som i den fenomenale, nervepirrende 0-0-kampen mellom Spania og Portugal.
Altså fotball.
Så kan heller feilen begås av en eldre herre, som i hverdagen kanskje er ligningsfunksjonær eller bankmann, og som løper rundt blant de feterte superstjernene og avgjør alt. Etter at Ukraina hadde en ball over streken mot England, uten å få tilkjent mål, begynte selv UEFA-sjef Michel Platini å etterlyse videodømming.
Men det er en sjeldenhet at ballen kommer helt til målstreken. Det er alt som gjøres på veien dit – alle de usette trøyedragningene, dueller avgjort ved «skjønn», feilaktige offsider, manglende straffeavblåsninger – som avgjør fotballkamper. Og man kan ikke stoppe et frittflytende spill som fotball ustanselig for å se på reprisen. Alt er jo potensielt en målsjanse, og en dommertabbe, i fotball. Det er et organisk spill; verdens vakreste, vanskeligste, mest tilfeldige – og kjedeligste, for dem som ikke liker fotball, altså.
De får heller ha hell i kjærlighet.
