Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Det fins minst to USA, det fins enkelt sagt to typer amerikanere. De kom alle til landet fra Europa eller et annet sted i verden for å slå seg opp fra fattigdom eller skape seg et nytt liv, langt bedre enn det de reiste fra. Noen klarte det de drømte om. Andre klarte det ikke.

Frank Bills fortellinger «Forbrytelser i Southern Indiana» handler om de siste og etterkommerne deres. Og hvilken litterær debut er ikke dette!

Skjønt, la meg ile til å si at alle fortellingene er ikke like gode, men de beste av dem – dem er det virkelig kvalitet over.

Forfatteren Frank Bill skal være en slags kryssing av Cormac McCarthy og Chuck Palahniuk, to forfattere som ikke er kjente for å spare på konfekten. Litteraturen deres er hardkokt realisme. Et liv er ikke mye verdt. En mann er en mann.

Bill følger utvilsomt denne feel bad-tradisjonen i amerikansk skjønnlitteratur. Vi er langt fra solfylte Florida eller California, vi er langt fra den rike, hvite østkysten. Vi er i midtvesten, nærmere bestemt Indiana, Illinois og Ohio. Her har hver mann sitt våpen, for å si det forsiktig. Mange vil nok lese Bills fortellinger som det overbevisende argumentet for at amerikansk våpenpolitikk er helt på jordet.

For i disse storyene skytes og drepes det over en lav sko. Blod og gørr flyter. Enkelte steder er det nesten så du ikke tror hva du leser. For karakterene som fyller fortellingene er som regel stinne av dop, alkohol og et svartsyn som du skal lete lenger etter å finne hos de fleste av oss andre såkalte «normale» mennesker.

Litterært sett er disse hatefulle menneskene likevel helt forståelige, volden deres er på et merkelig vis logisk motiverte. For som en av personene i fortellingene sier så kan ytre sår og skader leges, indre sår kan det aldri.

Vi møter personer som enten har vært i den andre verdenskrigen, Vietnamkrigen eller den mer moderne krigen i Afghanistan. Å komme levende gjennom sånne kriger gjør noe med deg. Det viser Frank Bill til den nærmest ytterste grense.

Men i disse fortellingene må du lese mellom linjene. For det er hardkokt litteratur der refleksjoner eller forklaringer ikke tar opp plassen. Her er det rett på sak i rendyrket show it, don’t tell it-tradisjon. Ernest Hemingway synger i bakgrunn, men heller ikke han kunne nok tenkt seg at hans stil ville føre til Bills prosa om lag 50 år etter at han puttet hagla i munnen og trakk av.

Det kan sies ett og annet om kvinnesynet i disse fortellingene, men det er ikke overraskende. Sånn litteratur er sjelden manna for feminister.

Av de mange fortellingene er det ikke lett å peke ut noen favoritter, men om jeg blir tvunget til det setter jeg en knapp på «Den gamle mekanikeren». Den handler om mekanikeren som mishandler kona si og nærmest ødelegger sine to døtre psykisk. Etter hvert som tida går, og en del skilsmisser seinere, blir mekanikeren bestefar. Møtet mellom mekanikeren og hans 12 år gamle barnebarn har noe av den spenningen som særmerker den psykologiske thrilleren. Det er nifst og litterært samtidig. En tekst helt umulig å legge fra seg.

Frank Bill har tidligere skrevet en novellesamling, som ikke er oversatt til norsk, før disse fortellingene. Stoffet hans egner seg godt i det litt mindre formatet, men jeg skulle gjerne sett en roman fra denne forfatteren. For ulempen med en samling fortellinger i feel bad-tradisjonen er at det kan bli noe monotont over det hele. Du blir rett og slett sliten av all elendigheten.

Men du verden – Frank Bill vil jeg ha mer av!