Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Sara Azmeh Rasmussen, den politiske flyktningen fra Syria som kom til Norge i 1995, bare 22 år gammel, har allerede rukket å bli landskjent for sine meningers mot og sin utrettelige kamp for ytringsfrihet og retten til å være sjøl. Så fikk hun da også Fritt Ords Pris for 2012 for sine uredde gjerninger og sin kompromissløse livsførsel.

Nå har hun skrevet sin første roman, ei bok som sjangermessig ligger snublende nær en sjølbiografi. Vi møter et fortellerjeg med samme navn og historie som forfatteren. Det starter med den dramatiske oppveksten i Syrias hovedstad Damaskus. Sara er nemlig ikke helt som andre muslimske jenter, hun er et frihetselskende vesen. Dette fører henne raskt på kant med menneskene rundt seg. Først den nære familien, deretter storsamfunnet. Syria verken er eller var på 1970- og 1980-tallet et land der du kunne leve i utakt med muslimske tradisjoner. Vi møter Saras forståelsesfulle og kjærlige far, og hennes mye mer uforsonlige mor som er av den gamle, klassiske skolen. Sara lar også den ekte kjærligheten, den som er et stykke unna tvangsekteskapet, slippe inn i sin liv. Heller ikke dette gjøres ustraffet i hennes fødeland. Begeret renner over da hun konverterer til katolisismen. Da er det bare en utvei – hun må flykte.

Av alle mulige og umulige land, drar hun da til Norge og Bergen. Om lag siste halvdelen av boka handler om Saras nye tilværelse i Norge. Først i Vestlandets hovedstad, deretter på Nedre Romerike og i Oslo. Møtet med Norge bør være interessant lesning for oss alle. Sara treffer presteparet Rasmussen som tar imot henne som sin egen datter. For veien tilbake til Syria er lukket. For all framtid.

Denne sjølbiografiske romanen som har fått tittelen «Skyggeferden», og som ikke følger Sara helt fram til dagens dato, er sterk lesning. Ikke bare er historien i seg sjøl mer enn bærende, dramatisk og farefull som Saras liv er, men forfatteren gjør dette i et språk som er poetisk, suggererende – en svært konkret prosa fri for svevende intellektuelle fraser uten virkelighetskontakt. Her er det langt mellom ornamentikken, samtidig som det slett ikke er dirty realisme. Bare realisme.

Allerede i barndomsårene i Damaskus drømmer Sara om å bli forfatter, via litteraturstudier, men det liker familien så dårlig at det aldri blir noe av.

Sara er ikke bare annerledes i Syria, hun blir det i Norge også. Ensomhet fører henne inn i ekteskapet med en norsk mann, men hun finner fort ut at dette ikke er liv laga. Hun prøver Blindern og Universitetet i Oslo med den sjargongen som fins der. Heller ikke det blir overdrevent vellykket.

Romanen toner ut med at Sara opplever ett av sine mange nederlag og med spørsmålet om hvem hun egentlig kan stole på. Men om jeg ikke har misforstått grunnholdningen til denne ekstremt frihetssøkende kvinnen via lesningen av hennes roman, så føler jeg meg ganske sikker på at hun vil reise seg raskt igjen. Sara Azmeh Rasmussen har en evne til å gjøre motgang til et springbrett for vekst som er bemerkelsesverdig.

Romanen «Skyggeferden» er en roman om håp, en roman som tror på menneskets humane sider, en roman om at friheten er det vakreste som fins og et rop om at du aldri må gi opp.