Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Den amerikanske superstjernen og rockemusikeren Bruce Springsteen var nylig i Norge, spilte i Oslo og Bergen, og gjorde seg på alle måter bemerket. Like i forkant av besøket skjedde en mer stillfarende sak: Akademikeren Marc Dolans biografi om rockeren fra New Jersey ble utgitt på norsk.

Og det er solid tekstmasse vi får her – over 400 tettskrevne sider, ifølge smussomslaget «hele historien om the Boss».

Springsteen har etter hvert opparbeidet seg en status som en artist som ikke bare lever et passivt og innadvendt liv i familiære omgivelser, men som også tar stilling til samfunnsmessige og politiske forhold – særlig i hjemlandet USA. Hans støtte til den sittende president Obama har også nådd våre bredde- og lengdegrader. Jeg innrømmer at det var denne interessen som primært lokket meg til denne boka.

Derfor var også skuffelsen stor etter de første 100 sidene. Dolan dynger på med en nærmest uendelig liste av namedropping. Historien om Springsteens første, og relativt famlende år som musiker, er for de helt spesielt interesserte. Vi hører lite eller ingenting om mannens samfunnsengasjement. Sannheten er vel kanskje at dette engasjementet ikke var til stede i disse årene. Springsteen var utelukkende opptatt av å bygge sin egen karriere. De menneskene som ikke passet inn i dette prosjektet, hadde ingen eller liten plass i hans liv. I hvert fall om vi leser mellom linjene, det vil si tolker situasjonen ut fra det Dolan ikke skriver noe om. Springsteens karrierebygging, sjøl om den tydeligvis foregikk som en musikalsk pasjon, er ganske kjedelig lesning.

Men på ett eller annet tidspunkt, sånn omtrent midtveis, skjer det noe med denne boka. Dolan griper fatt i privatlivet til superstjernen også, vi blir innviet i Springsteens følelsesliv, hans forhold til egne tekster og musikk – hans forhold til det å være menneske, og ikke minst til det å være Bruce Springsteen. Han gifter seg både en og to ganger, får barn og stifter familie. Vi får også et godt innblikk i hvordan det er å være rockeband-leder.

Da denne teksten begynner å ligne på en tradisjonell biografi, er den absolutt best. Borte er det tekniske språket, den innforståtte musikersjargongen og «opplagthetene» som bare Springsteens fans finner glede av å måtte forholde seg til. Fram trer et menneske av kjøtt og blod, et menneske med feil og mangler, et sårbart menneske som kanskje jobber hardere enn de fleste, men som er like avhengig av anerkjennelse, oppmerksomhet og kjærlighet som alle oss andre. De mest depressive sidene av Springsteen, som andre biografer har fokusert mye på, blir vi spart for hos Dolan. I et instruktivt etterord redegjør han også for hvorfor det har blitt sånn.

Og for oss som ble rock- og popmusikalsk oppdratt på 1970-tallet, er det en nærmest anakronistisk glede å gjenoppleve hvordan musikere og produsenter tenkte a-side og b-side når LP-plater skulle lages. Den gangen var nemlig ei skive et eget kunstverk. Det var ikke tilfeldig hvilken låt som startet a-siden eller b-siden. LP-en skulle fortelle en story. I CD-enes tid forsvant dette, dessverre. Og nå er snart også CD-ene på vei ut av butikkene.

Dolan bruker mye tid på å fortelle hvor bevisst Springsteen er på oppbyggingen av spillelistene på konserter. Og ikke minst det nesten ekstreme behovet hans for å spille coverlåter fra andre artister.

Denne boka er et ganske typisk «akademiker»-produkt. Forfatteren er en stor beundrer av Springsteen, men står likevel på ganske god avstand og betrakter ham. Jeg savner nok en større nærhet, jeg savner at Dolan hadde tilbrakt tid med hovedpersonen sjøl. Gjort egne intervjuer, egne observasjoner.

For blodfans er denne boka et must, for oss andre en lesverdig bok om et moderne kultur- og underholdningsfenomen som påvirker oss daglig.