JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fornuft og følelse

Historien om 22. juli 2011 og dens mange ettervirkninger bør kunne lære oss at vi ikke møter høyreekstremisme med hat og hevn.

jan.erik@lomedia.no

Ropet om at Anders Behring Breivik (ABB) aldri mer skal ut i samfunnet igjen, uansett hva domstolene bestemmer seg for i slutten av denne måneden, er forhåpentligvis bare basert på følelser. Følelsene er både legitime og forståelige, men bør veies opp av en stor dose fornuft.

Alle skjønner at vi som i dag er over 50 år neppe vil få oppleve at ABB blir en fri mann. Han vil i praksis måtte vente i hvert fall en mannsalder før han kommer ut i samfunnet igjen. Mange pårørende etter 22. juli-ofrene vil neppe oppleve denne dagen. Og godt er nok det.

De som ønsker at ABB aldri mer skal komme ut av fengslet, om han blir dømt til å være der, ønsker seg en annen kriminalomsorg enn den vi har i dagens Norge. Disse bør tenke seg nøye om da vi antagelig har verdens beste kriminalomsorg.

Look to United States of America, and you know what I mean!

Norsk kriminalomsorg hviler på to flotte humanistiske grunnvoller: At vi som samfunnsborgere i en viss tidsperiode som rettsvesenet bestemmer må beskyttes fra farlige og voldelige mennesker, men at alle mennesker i prinsippet kan endre seg. Ingen er født onde eller kriminelle. Det er noe de blir, og det kan avlæres.

Blir ABB dømt til fengselsstraff, får han etter all sannsynlighet en forvaringsdom. Det betyr at han aldri vil slippe ut igjen med mindre han endrer seg. Og denne endringen må han sjøl kunne vise etter at den eventuelle maksimumsstraffen er utløpt, altså om veldig lang tid.

En fundamental holdningsendring til sine medmennesker ville være ett av flere kriterier som må ligge til grunn. Dessuten må en hver tvil om gjentagelsesfare være fjernet. Sånn ABB har framstått for de fleste av oss, ikke bare 22. juli i fjor, men også i den nylig avsluttede rettssaken, er det mulig at en sånn endring aldri skjer.

Men det er denne endringen vi som samfunn vil skal skje. Derfor har vi den kriminalomsorgen vi har. Alle som skal jobbe med ABB i fengslet, om det er der han skal tilbringe framtida si, har som fremste oppgave å påse at han ikke rømmer og bidra til at han sjøl kan starte den endringsprosessen straffe- og forvaringssystemet legger opp til.

Klarer de fengselsansatte dette, har de gjort en jobb de kan være stolte av – ja, da har de faktisk gjort en jobb hele samfunnet har stor nytte av. Dessverre klarer de ikke alltid å gjøre denne jobben, men det er pinadø ikke deres ansvar aleine. Det er imidlertid en helt annen historie.

Dette betyr også at dersom norsk kriminalomsorg virkelig lykkes med sine egne politikerstyrte intensjoner – og det er vel poenget? – så vil det være en seier for hele samfunnet om ABB (og for øvrig alle andre som har begått grusomme ugjerninger) en gang i framtida endrer seg fundamentalt, og dermed kan omgås andre mennesker i et fritt samfunn. Ja, dette vil være den største seieren et demokratisk samfunn kan vinne over ABB og alt det han i dag står for.

Uansett hvor vonde disse ordene måtte være for etterlatte og pårørende etter 22. juli og i andre drapssaker, må de skrives. For vi må aldri komme dit at ofrene styrer et lands rettsprinsipper. Da får vi ikke bare en annen kriminalomsorg, vi får en annen type samfunn også!

Et lands rettsprinsipper må demokratiet med sine institusjoner styre. Ikke basert på bare følelser eller bare fornuft, men på en god blanding av fornuft og følelser. Sånn intensjonen bak norsk kriminalomsorg nettopp er tuftet på denne blandingen.

Vi møter verken en høyreekstremist som ABB eller høyreekstremismen som sådan med hat og hevn. Eller ved å gi andre mennesker og folkeslag, som for eksempel Romfolket, skylda for det ene og det andre.

Kampen mot fordommene, dumskapen, inhumaniteten, rasismen, volden og hatet som høyreekstremismen representerer må vi bekjempe hver eneste dag, hver eneste time, overalt hvor vi er, på skolen, i familien, på arbeidsplassen, i våre egne hoder og hjerter. Å tro at vi kan starte ved solnedgang og innkassere seieren ved neste soloppgang, er å gjøre kampen en bjørnetjeneste.

Kampen mot høyreekstremismen er ingen 9-til-4-jobb. Skal den vinnes, må vi være tålmodige. Det vil ta tid dette også.

Annonse

Flere saker

Annonse