Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Innkjøpsordningen for norske bokutgivelser ble opprettet i 1965 som et statlig støttetiltak. I snart 50 år har det derfor eksistert en kulturpakke mellom to permer som bibliotekene har hatt til rådighet for å øke leselysten i befolkningen. Norsk Kulturråd, opprettet samme år, forvalter ordningen og velger ut boktitlene. I år har Kulturrådet hatt 115 millioner kroner til rådighet. Av 1.099 påmeldte titler kjøpte Kulturrådet inn cirka halvparten, dvs. 529 titler. Det årlige innkjøpet dreier seg om 1.000 eksemplarer av voksenbøker og 1.500 eksemplarer av barne- og ungdomsbøker.

Det er ingen hemmelighet at leselysten kan variere i befolkningen. Jevnlige undersøkelser forteller dessuten at både lese- og skriveferdighetene har mangler som det fortsatt må jobbes mye med. Og her har bøkene og bibliotekene en viktig plass. Lykkes bibliotekene i å øke leselysten, og dermed bedre språkforståelsen, er det god kulturpolitikk.

Bibliotekene kan enkelt lage barometre for leselyst gjennom utlånsstatistikker. Disse varierer bibliotekene imellom. Det bør ikke overraske noen. Bibliotekene har vært inne i en spennende moderniseringsprosess. Fra å være et sted hvor vi hovedsakelig lånte bøker, er dagens biblioteker en kulturell møteplass der bøker, aviser, tidsskrifter og ikke minst nettkaféer skaper et mylder av muligheter. Og besøkstallet på bibliotekene er hyggelig lesning. Prisen som må betales er at bøkene må kjempe om plassen og oppmerksomheten med et bredere tilbud enn noen gang tidligere. Derfor må bibliotekene finne nye måter å skape økt interesse for boklesning på. Og det klarer de helt sikkert.

Noen biblioteker har lyktes ganske bra på bøkenes vegne. Utlånsstatistikkene forteller det. Men de forteller samtidig at det særlig er de kjente og storselgende forfatterne som først og fremst topper «hit-listene». Det er en solid utfordring – ikke bare for bibliotekene, men også andre aktører – å knekke koden til å få fram de mindre kjente forfatterne som helt sikkert kan fylle både hjerte og sinn hos alle som liker å fordype seg i innholdet mellom to permer. Det skrives mye godt som sjelden får plass verken i anmelderspaltene eller på salgslistene. De fortjener en bedre skjebne.

Når forfatter og medlem av Norsk kulturråd, Erik Fosnes Hansen, nå slår et slag for å diskutere innkjøpsordningen, er det en klok tanke. Å finne andre og mer fleksible løsninger for å få både kjente og ukjente forfattere inn i enda flere leselystne hoder, er en passe utfordring i det store og omfattende kulturløftet vi har holdt på med i noen år. Hvis noen kloke hoder kan tilføre innkjøpsordningen nye og effektive trekk, vil det være et stort pluss.

Dessuten: å bruke 115 millioner kroner på statlig innkjøp av bøker der noen biblioteker kanskje ikke er helt enig i bokutvalget, er en «intern» debatt som ikke bør ta stor plass. Det viktigste er å få bøkene fram til folk. Da er kostnadene ved innkjøpsordningen for småpenger å regne. Den bør vi fortsette med.