Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Vi kjenner vel fenomenet alle sammen. Noe har gått i stykker i heimen, og ingen av oss er verken elektrikere, rørleggere eller særlig nevenyttige. Huset skulle dessuten vært malt i år, noen takstein og et par vinduer burde vært skiftet ut. Og vi har fått så jævlig mye å gjøre at vi ikke lenger har tid til å vaske huset, vaske bilen, klippe plenen eller passe barna. Vi trenger hjelp!

Men vi har egentlig ikke råd, det er jo så mye annet fint å bruke pengene til, så vi vil ha hjelpen billigst mulig. Vi forsøker kanskje å forhandle ned prisen, vi prøver kanskje å få tak i ufaglært arbeidskraft, vi vurderer kanskje å betale svart. Vi sier det ikke til noen, men det er dette vi tenker. Vi ønsker kort sagt å betale minst mulig og glemmer helt at noen andre må betale den regninga vi vil slippe å betale.

I første omgang er det den som gjør jobben, den som selger sin arbeidskraft, som taper på at vi skal ha alt billigst mulig. Jeg har sjøl opplevd dette fra denne siden mange ganger som journalist, gjerne utenfor ordinær arbeidstid og via spørsmål fra andre enn min faste arbeidsgiver.

Spørsmålet er ofte: Kan ikke du skrive en sak om det der? Ta gjerne noen bilder også. Og alt er underforstått at dette skal det ikke betales for eller det skal lønnes langt under ordinær tariff (eller frilansavtalen, som det heter på journalistspråket). Siden jeg har til smør på maten, og vel så det, hender det ikke så sjelden jeg sier ja til sånne oppdrag til tross for at jeg veit bedre og dessuten mottar advarsler fra kolleger og fagforeningslaug.

Men dette er ikke bare en virkelighet som journalister, håndverkere og andre velfødde mennesker fra tid til annen opplever. Langt verre er det at problemstillingen er mer enn velkjent blant kunstnere og åndsarbeidere også. Og da kan det stå om livsgrunnlaget.

Ta for eksempel forfattere. Hva tjener de på ei solgt bok? Ikke mye. Maks 12-15 % av utsalgsprisen til en heftet utgave. Kanskje ikke så aller verst så lenge boka selges – og selges til fullpris (som de fleste jeg kjenner syns er altfor høy). Men fullprisbøker varer ikke lenge. Raskt kommer boka på salg. Snart er den nesten gratis.

For vi vil også ha bøker så billige som mulig i den grad vi ønsker å kjøpe bøker i det hele tatt. Vi kan jo gå på biblioteket og låne dem gratis (ja da, forfatterne får et lite bibliotekvederlag). Eller – fanden spare – nå kan vi snart laste ned bøker digitalt fra nettet. Akkurat som med musikk blir dette antagelig nesten gratis for forbrukeren om ikke forfatterorganisasjonene klarer å forhandle fram avtaler forfatterne kan leve med. Og ikke minst: leve av!

Men antagelig klarer ikke forfatterorganisasjonene det – og hva skal forfatterne leve av når forbrukerne stjeler produktene og arbeidsinnsatsen deres på denne måten? Legge ut på turné som musikerne må fordi det ikke selges CD-er lenger?

Hva skal forfatterne leve av når vi alle skal ha bøkene tilnærmet gratis, de samme bøkene som de har brukt timer, dager, måneder og år på å skrive? Timelønna til en gjennomsnitts norsk forfatter ville få en polsk arbeidsinnvandrer til å rødme.

Har noen hørt om en møbelsnekker som gir bort kjøkkeninnredningen han har brukt hundrevis av arbeidstimer på fordi han eller andre syns den koster så mye å kjøpe?

Åndsverksloven eller Opphavsrettsloven definerer ei bok som forfatterens eiendom. Boka er en vare på linje med et hus. Like lite som det er god folkeskikk eller lovlig å okkupere huset til naboen mens naboen fortsatt eier det og bor der, er det lovlig å kopiere eller ta en opphavsmanns åndsverk, eller en forfatters bok eller tekst, uten å betale for det. Dette er i et kapitalistisk samfunn, der eiendomsretten er hellig, rett og slett en uakseptabel handling.

Om du ikke er anarkist da. Den franske anarkisten og filosofen Pierre-Joseph Proudhon (1809-65) har en tese om at «eiendom er tyveri» der han hevder at all eiendom opprinnelig tilhører samfunnet og av den grunn må tilbakeføres til det.

Dette betyr at ingenting er ditt og mitt, eller: alt er mitt og ditt. Du kan bare ta det du vil ha. For norsk straffelov og Bibelens 7. bud bryr ikke ekte anarkister seg om.

Men er det dit vi vil?