Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Heldigvis er det lite ved rapporten fra 22.juli-kommisjonen som tyder på at Norge vil bli et samfunn hvor frykten styrer. Tvert i mot framstår analysene og tiltakene som konstruktive og gjennomtenkte i forhold til det åpne og demokratiske samfunnet vi ønsker å være. Riktig nok får PST og spesielt politiet, massiv kritikk. Men det er langt på veg en kritikk som retter seg mot ledelse, organisering og manglende målstyring. Her må mye gjøres!

At alt ikke lar seg løse av bare mer ressurser viser rapportens ros til hvordan helse- og redningsarbeidet ble gjennomført. God ledelse, høy kompetanse, gjennomarbeidete planer som ble fulgt og evnen til å handle, reddet liv. Oslo universitetssykehus sine ansatte og alle andre som bidro, viste at de klarte å håndtere de enorme utfordringene de stod overfor. Det er også verdt å gi honnør til ledelsen og de ansatte i departementene som fikk sin arbeidshverdag snudd på hodet og som raskt klarte å omstille seg og utføre arbeidsoppgavene under svært vanskelige forhold.

Nå må vi ikke havne i den bisarre situasjonen at de etatene som viste at de behersket krisesituasjonen 22. juli ikke får de nødvendige ressursene som må til for at de også i framtida skal kunne fungere godt neste gang en katastrofe oppstår.

Mye av debatten i forkant av 22.juli-kommisjonens rapport har dreid seg om det hadde vært mulig å redde de 77 menneskene som mistet livet i terroraksjonene. Det er enkelt å svare på at den planlagte stengningen av Grubbegata trolig hadde forhindret tragedien i regjeringskvartalet. Om terroristen da hadde valgt seg et annet mål vet vi jo ikke. Kommisjonen mener at Politiet kunne og burde vært tidligere framme på Utøya. Det vet vi hadde reddet livet til flere unge mennesker.

Mange er opptatt av å plassere ansvar for det som ikke fungerte. Viktigere er det å ta ansvar for at vi i større grad kan forhindre nye terroraksjoner og sikre en effektiv og god beredskap ved framtidige katastrofer. Da er det verdt å lytte til kommisjonens hovedkonklusjon:

”Kommisjonens oppfatning er at det som grunnleggende skilte det som gikk godt fra det som gikk dårlig 22.juli, i hovedsak var knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan mennesker og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt.

Etter vårt syn har Storting og regjering gjennom stortingsmeldinger og sentrale lovverk på samfunnssikkerhetsområdet foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet og på de fleste områder stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet. Utfordringene ligger i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.”

Det er kloke ord. Og de 31 forslagene til konkrete tiltak er det all grunn til å følge opp. Men de vil heldigvis ikke føre til at Norge endres på grunnleggende områder. Klarer vi derimot ikke å lære av 22. juli og følge opp kommisjonens solide arbeid er det grunn til å frykte for framtida. Statsminister Jens Stoltenberg karakteriserer rapporten som en plattform for å lære og grunnlag for å handle. Og han slår fast at det er hans ansvar for at det nå handles.

Denne gangen vet vi hvor dypt tragisk det kan gå når ord bare forblir ord.