Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

– Noen i fagbevegelsen kan nok være irritert på meg og regjeringen for at vi ikke når fram til enighet i alle saker, men de kommer til å savne meg hver eneste dag hvis alternativet blir Siv og Erna, sa Jens Stoltenberg for et par dager siden til FriFagbevegelse/LO-Aktuelt.

Budskapet er velkjent. I forhold til spesielt offentlig sektor og arbeidslivspolitikk vil dagens rødgrønne regjering være et langt bedre alternativ enn en mørkeblå høyreregjering. Du behøver ikke å være LO-leder for å være enig i det. Og Roar Flåthen slår da også fast i det samme intervjuet at «i arbeidslivspolitikken har denne regjeringen stort sett levert det vi har bedt om.»

Statssekretær Jan Erik Støstad i Arbeidsdepartementet har for sikkerhets skyld gått så langt at han har laget sin egen oversikt som forteller hva en borgerlig regjering ikke ville foreslått; hva de hadde sagt tja til og hva de hadde gjort på lik linje med den rødgrønne regjeringen. Høyre mener statssekretæren jukser med tall. Men for de av oss som følger arbeidslivsområdet tett virker det som Støstad treffer rimelig bra med sine subjektive vurderinger.

For LO er arbeidslivspolitikk naturligvis svært viktig. Like avgjørende er det ikke når folk flest skal foreta sine partivalg om et drøyt år. For spesielt Arbeiderparti ville det riktig nok vært umulig å vinne et valg hvis LO var kritisk til regjeringens arbeidslivspolitikk. Da ville det vært håpløst å mobilisere tillitsvalgte og medlemmer til en valgkampinnsats. Men så ille står det ikke til, selv om noen er «irriterte» slik Stoltenberg påpeker.

Utfordringen for strategene rundt Youngstorget er om irritasjonen er så plagsom at den dreper entusiasmen. Fire nye år med Jens Stoltenberg som statsminister er fullt mulig hvis fagbevegelsen og andre støttespillere klarer å mobilisere til en engasjert valgkamp med fullt trøkk. En tradisjonell valgkampinnsats på autopilot vil neppe være nok.