Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Min mor låste meg en gang inne på et trangt rom fordi jeg i hennes øyne hadde gjort noe galt. Dessverre for oss begge var det ei glassdør i det rommet. Jeg brukte ikke mange sekundene på å slå meg gjennom den døra. Så glassbitene føyk og blodet silte.

Dette er lenge siden, men fortsatt er det noen som tør å stille spørsmålet om straff virker, altså underforstått at straffen virker sånn den straffende vil at straffen skal.

Det er sjølsagt kriminalomsorgen, eller fengselsvesenet som det het den gangen jeg slo meg gjennom glassdøra, som stiller dette spørsmålet i ei bok som lanseres på Fengselsskolen i dag.

Fordi fengselsvesenet er det mest profesjonelle uttrykket vi har for straffegjennomføring i Norge, dette vesenets ansatte er utdannede straffegjennomførere. De er profesjonelle pedagoger med straff som et viktig – om ikke sitt aller viktigste – virkemiddel.

Det er kanskje ufint å sette profesjoner opp mot hverandre, men etter min mening er straffegjennomførerpedagogene, de ansatte i kriminalomsorgen, minst like viktige for samfunnet som lærere både i grunnskolen, videregående og på universitet og høyskoler.

Om disse arbeidstakerne hadde lykkes i sitt arbeid med å endre handlinger og holdninger hos kriminelle, hadde samfunnet spart enormt med penger og andre ressurser. Men det gjør de dessverre ikke.

For straff virker kanskje, men ikke etter sin hensikt. Riktignok er det ikke alle som straffes i den norske kriminalomsorgen som begår ny kriminalitet – nei, faktisk er gjentagelsesfaren blant norske fanger mindre enn i alle de andre nordiske land. Antagelig er vi her blant de beste i verden.

Men om straffen som virkemiddel er årsaken til dette, fins det ikke noe forskningsmessig belegg for. Det kan være mange grunner til at enkelte velger ikke å begå nye kriminalitet.

Min erfaring etter relativt mange samtaler med straffedømte er at straffens virkning som forebygging av ny kriminalitet er oppskrytt. Det er nok mer hevntanker, bitterhet, resignasjon og likegyldighet som preger en straffedømt, en straffedømt som ikke sjelden mener seg uskyldig dømt. Det er som regel alltid andre faktorer som er årsaken. Ifølge den straffedømte.

Så er kanskje ikke denne vurderingen helt til å stole på, den er subjektiv og gjort av en kriminell? Jo, men det spiller jo mindre rolle hva som er såkalt objektivt sant her – så lenge den straffede sjøl føler at straffen er urettferdig, og verken angrer eller har tenkt å bruke straffen som et springbrett til å endre atferd og holdninger.

Er da straff som virkemiddel helt nytteløst og prinsipielt forkastelig som pedagogisk virkemiddel? Nei, det tror jeg ikke. For kriminell er ikke noe du er, det er noe du blir. Og noe enkelte blir værende om det ikke skjer en konstruktiv endring i det menneskelige sinn, i samfunnet eller begge deler.

Straff må alltid følges av en solid dose forklarende og forstående pedagogikk. Og mye omsorg. Den straffede må, om straff skal ha noen som helst mening, i sin fulle konsekvens forstå at den som straffer deg vil deg alt vel. Og at det er fornuftig å endre seg.

Sånn er det ikke alltid i norsk kriminalomsorg. Det er imidlertid en lang historie som boka «Virker straff?» forteller en liten bit av. Men boka svarer aldri på spørsmålet i sin egen tittel. Så da må andre gjøre det.

Bokanmeldelse kan for øvrig leses her