En sterk røst
Mens Arbeiderpartiet drømte om revolusjon argumenterte Kristofer Uppdal (1878 – 1961)for demokratiet som framtidsveien for arbeiderbevegelsen. Få andre delte denne oppfatningen.
Men dikteren Kristofer Uppdal var ikke en mann som skrev for å bli populær. Da hadde han ikke valgt nynorsk som sin språkform. Det kostet å si sin mening. Og det koster knapt å kunne leve av skrivingen. Etter et psykisk sammenbrudd tilbrakte han tre år på Gaustad, fra 1926 til 1929.
Tilbake til hverdagen skrev han skarpt om norsk sosialpolitikk og om tiggeren som ble kriminalisert bare fordi han var fattig. Men etter dette trakk han seg tilbake.
Boka ”Kamp” er en samling skisser, essay, reiseskildringer, kommentarer og andre bidrag til samfunnsdebatten fra en av arbeiderbevegelsens store glemte diktere. Og det er ikke bare omsorgen for de fattige og tiggere som er relevant i dagens debatt. Observasjonen om folks holdninger til lover og regler kan være like aktuell:
«Berre dei lovane som gjev rom for den personlege fridomen, held ein for auga. Lik eit skjold føre seg. Og de lovane brukar ein so ein kan koma utom dei andre», fastslo Uppdal.
Kristofer Uppdal:
Kamp – sakprosa i utval
Red. Arild Bye Aschehoug
