Fatter’n lærte meg det. Å kjøre med ansvar for så mange passasjerer, skulle jeg ha den dypeste respekt for. Det er ikke alle som har det.

På min rute til og fra Oslo er det ofte tett trafikk som virkelig krever konsentrasjonsevne og manøvreringsteknikk. Da kommer forstyrr- ikke-skiltet til sin rett – for de aller fleste. Jeg har lagt merke til at ENKELTE er helt uanfektet overfor problemet. De sitter, eller står, så langt fram til sjåføren at de kan skravle med vedkommende under hele reisen.

Sjåførene er svært hyggelige. Det er alltid et «hei» og «ha det» hver gang vi er med. Flere av sjåførene praktiserer også flere morsomme replikk innimellom. Det er koselig, det. Men vi trenger ikke å dette av pinnen for det. Hvis de virkelig vil prate underveis, har de påtatt seg et ekstra ansvar, og så får vi heller gjøre oss så fåmælte at de mister interessen og kjører i taushet i stedet.

Den sjåføren på min rute som hilser mest og avgir flest fornøyelige replikker, er en spøkefugl. For kort tid siden plukket han en ettermiddag opp en passasjer like utenfor sentrum – en ung fyr som kunne vært klassisk representant for ethvert punker-miljø både i klær, hår, nagler og lenker. Han avleverte en krøllete seddel mens han mumlet navnet på en kirke, som også var navnet på en holdeplass. Følgende samtale utspant seg:

Sjåføren: «Jeg gjør oppmerksom på at kirken er stengt nå.»

Punkeren: «Akkurat det driter jeg en lang marsj i.»

Sjåføren: «OK. Ville bare gjøre deg oppmerksom på det.»

Mens den sikkert noe overraskede punkeren subbet bakover i bussen fikk mange av oss øyekontakt med sjåføren i speilet. Et bredt glis var klistret i fjeset hans.

Ta gjerne bussen, men la sjåføren styre praten og moroa. God tur!

OAO

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 13/2012)