Hans-Christian Gabrielsen

I den senere tid har flere aktører kritisert det statlige eierskapet i Norge. I deres verden er utenlandske pensjonsfond og store private norske eiere – som knapt finnes – de beste forvaltere av et fremtidig norsk næringsliv. At staten i tillegg faktisk utøver sitt eierskap og skifter ut styreledere som motarbeider hovedeierens mål, plager også enkelte.

Staten er en omfattende eier i norsk næringsliv. I motsetning til dem som mener at et mindre statlig eierskap er synonymt med godt eierskap, ser jeg på dette som en styrke. En aktiv, forutsigbar og tydelig statlig eier er bra for den enkelte virksomhet, for samfunnet som er avhengig av verdiskaping og arbeidsplasser og for den totale næringsutviklingen i landet.

Samtidig er det nødvendig å sikre et variert og balansert eierskap i næringslivet, med tyngde på langsiktige og kompetente eiere. Behovene til norsk næringsliv er i endring, men vi har dessverre for få store private industrielle eiermiljøer i Norge som har «mage og mulighet» til å ta risiko for å sikre norsk eierskap i store og strategisk viktige bedrifter. Noe som blant annet bekreftes i en nylig publisert rapport fra Menon (11/2012).

Mange norske bedrifter opererer i markeder med store muligheter der kravet til endringstakt og innovasjon er stor. Andre bedrifter opplever fallende markeder, der omstilling og nytenkning er nødvendig. Felles for disse bedrifter er at de har godt kvalifisert arbeidskraft, men mangler kapital til videre satsing. For ofte ser vi at slike bedrifter kjøpes opp av utenlandske eiere med egne nasjonale strategiske interesser.

Når Høyre og FrP tar til orde for at staten skal kvitte seg med Hydro, Yara, Telenor, Statkraft, Mesta og Statoil, er dette helt i tråd med deres ideologiske verden om at mindre statlig eierskap er det samme som godt eierskap. Men hvor er de norske aktørene som kan fange opp statens andel i disse bedriftene? Det betyr i realiteten at man er villig til å gi fra seg arvesølv, sentrale bedrifter og verdier. I praksis gjerne til store utenlandske pensjons- og private equityfond, som kun plasserer sin finanskapital for avkastning, og ikke har et industrielt perspektiv. Det er ikke et eksempel på godt industrielt eierskap!

Etter mitt syn er det prinsipielt viktigste at eiere av norsk næringsliv ser lønnsomhet i et lengre perspektiv slik at hensynet til sysselsetting og verdiskaping på lengre sikt også blir ivaretatt. Slik sett er langsiktige og kompetente eiere av sentral betydning, mens eiernes nasjonalitet er mindre viktig. Imidlertid mener jeg det må være et mål å sikre at strategisk viktige bedrifter beholder en sterk forankring i Norge. Med hovedkontor følger gjerne viktige stabsfunksjoner, forskning og utvikling etc., noe som kan gi viktige ringvirkninger for utviklingen av selskapet i Norge. Ved hovedkontoret samles kompetanse, og viktige strategiske beslutninger av betydning for virksomhetene i konsernet fattes her. Det er i de langsiktige valgene at nasjonaliteten i eierskapet kan ha betydning. Derfor trenger vi et synlig og førende nasjonalt eierskap innenfor våre strategiske næringer.

Den aktøren i Norge som har stabil kapital og som kan innta et robust perspektiv uavhengig av konjunktursykluser er den norske stat. Vi erfarte i forbindelse med statens kjøp av eierandeler i Aker Kværner at det ikke eksisterer noe instrument for etablering av nytt statlig eierskap. I slike situasjoner er ad hoc- løsninger eneste alternativ. Vi bør derfor utvikle et nytt verktøy for et aktivt statlig eierskap for å sikre langsiktighet i eierskapet og utvikling av næringslivet.

Jeg mener tiden nå er inne for å bygge opp et instrument eller en institusjon som i samarbeid med privat kapital kan investere og engasjere seg på forretningsmessig grunnlag for å styrke omstillingsevnen og den internasjonale konkurransekraften i norsk næringsliv. Målet må være å lette/øke muligheten for strategiske statlige oppkjøp og dynamisk eierskap som sikrer en videre nasjonal forankring og industriell utvikling.

Det betyr ikke nødvendigvis at det statlige eierskapet må bli mer omfattende. Vi trenger private eiere, både norske og utenlandske. Det viktigste er at eiere av norsk næringsliv ikke bare er opptatt av å finne raskest mulig exitstrategi, men ser lønnsomhet i et lengre perspektiv slik at hensynet til sysselsetting og verdiskaping på lengre sikt også blir ivaretatt.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 13/2012)