Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

For når Schibstedkonsernet og det nye Amedia sparker hundrevis av journalister i sine aviser, betyr det dårligere journalistikk.

Som den erfarne journalisten Erling Borgen skrev i Dagsavisen på lørdag: «Landet trenger bedre journalistikk og ikke flere medierådgivere som har til oppgave å stoppe viktige debatter og hindre innsyn i makt og i den underrapporterte virkeligheten.»

Selv om Fagpressen, som LO Media er en del av, går godt, bør det bekymre flere enn Borgen når blant andre Aftenposten planlegger å si opp hver tredje journalist.

Mens sjefene forsvarer nedskjæringene i de store mediekonsernene, er de ansattes organisasjoner rasende etter det massive kuttet. Klubben i Bergens Tidende har anklaget konsernet for brudd på hovedavtalen. Det virker som sjefene i konsernene har det travelt med å kutte og derfor ikke hatt tid til å drøfte med de tillitsvalgte i forkant. Dette er alvorlig.

Men dessverre så altfor velkjent. Dette er arbeidslivet på sitt verste. Arbeidsgiverne styrer. Og om nødvendig overser de både hovedavtaler og arbeidsmiljølov.

Da jeg studerte journalistikk ved City University i London lærte jeg at all makt skulle utfordres. De beste reportasjene var ikke kjappe nyhetssaker, men større reportasjer der journalistene fikk mulighet til å gå i dybden og kanskje avsløre maktmisbruk og korrupsjon. I min jobb som nyhetsreporter i Dagsavisen Daily Nation i Kenya fikk jeg både tid og ressurser til å avsløre korrupte politikere.

Slik bør det også være i Norge. Men dessverre frykter jeg at norske journalister i framtiden etter barberingen vil få dårligere tid til å lage kvalitetsjournalistikk. Ingen tvil om at de store mediekuttene som vi har vært vitne til de siste månedene vil påvirke mangfoldet. Snart er det bare VGs Rampelys igjen.

Og hvis ikke ansiennitetsprinsippet lenger skal gjelde, vil verdifull kompetanse forsvinne med de eldste journalistene som må gå. For selv om tradisjonelle medier blir utfordret av nye sosiale medier, så er det ikke nok bare å beherske teknologien.

Man må også kunne faget journalistikk. Hvis ikke noen snart stanser denne forvitringen av norske media, frykter jeg at dette vil rasere det offentlige ordskiftet og føre til større klasseskille. Dette bør i alle fall bekymre rødgrønne politikere.

Men dagens situasjon er ikke helt svart.

I Fagpressen og i enkelte avisredaksjoner finnes det fortsatt journalister som avslører, utfordrer og avdekker operasjoner som makten ikke ønsker skal bli kjent. Men slik journalistikk krever kompetanse, tid og penger. Da trenger man også sjefer som er villige til å satse.

Når profitt blir viktigere for medieeierne enn journalistikken, er dette bekymringsfullt. Og når mediepengene forflyttes fra journalistikk til medierådgivning og PR, bør lampene blinke rødt.

I siste nummer av fagbladet Journalisten framgår det dessuten av lønnsøkningen blant medielederne går langt raskere enn for vanlig ansatte journalister og NJ-medlemmer. Dette bidrar heller ikke til å bedre norsk journalistikk.

Også fagforeningsfolk bør bekymre seg når de store kuttene fører til utarming av den offentlige samtalen. Som Dag Nestegaard, redaktør i Bok og Samfunn, skrev i Dagbladet før helga: Nettet kan aldri konkurrere med papiravisene på kommentarstoff og kronikker.

Jeg deler Nestegaards frykt for at det en reell fare for at de varslede kuttene kan medføre større intellektuelle klasseskiller i et land der vi tror på sosial utjevning.

Jeg vet ikke hvordan de høye herrer i det nye Amedia tenker, men la oss håpe at de er like opptatte av god journalistikk som profitt.

Men jeg har mine tvil. Jeg skulle gjerne sett at også stortingspolitikere tok en reell debatt om mediemangfoldet slik de gjorde på 60-tallet da mediestøtta, og momsfritaket på papirboka, så dagens lys?

La oss styrke det offentlige ordskiftet, ikke svekke det.