Av Knut Arne Sanden, LOs Brussel-kontor

Nå starter en lang og travel høstsesong hvor EUs ledere fortsetter søket på å komme ut av den omfattende økonomiske krisen. I forrige uke fyrte den europeiske sentralbanken, ESB, av en ny slags bazooka som tar sikte på å berolige finanskreftene og gjenoppbygge tillit til den felles valutaen. Tilsynelatende skal banken nå, med tvilende aksept fra tyske myndigheter, kjøpe statsobligasjoner i ubegrensede mengder i land som har fått en alt for høy rente på sine lån. Med en sentralbankrente på 0.75 prosent synes det noe merkelig at land som Spania og Italia skal måtte betale en rente opp mot ti ganger høyere for å få finansiert sine statlige lån.

Også denne gangen reagerte finansmarkedene og børsene positivt, men det gjenstår å se hvor lenge effekten vil vare. Noen mener at man nå har passert vendebøyen og at det heretter skal være mulig å komme seg økonomisk opp i knestående. Men det skjer uansett på bekostning av vanlige lønnsmottakere. Portugal, Irland og Hellas har fått krisehjelp fra troikaen, EU-kommisjonen, Sentralbanken og det Internasjonale Pengefondet, men det er en hjelp på meget stramme vilkår.

Det europeiske faglige forskningsinstituttet, ETUI, har satt seg inn i en del av disse vilkårene og de kortslutter tidligere internasjonalt anerkjente regler for organisasjonsfrihet og forhandlingsfrihet som dekkes av konvensjoner utarbeidet av trepartsorganisasjonen ILO. Vilkårene dikteres på en slik måte at det finnes lite rom igjen for en demokratisk behandling langt mindre at arbeidslivets parter involveres. Rapporten finnes her www.etui.org.

Disse kravene gjør at Italia og Spania i det lengste ikke har villet be om noen form for EU-hjelp, men prøver i stedet å innføre innsparinger og andre tiltak på egen hånd. Virkningen i praksis blir likevel ikke så ulik, om den er egengenerert eller utenfrapåført.

Her ser vi først og fremst på tiltakene rettet mot Portugal. De er ikke ulike fra det Irland og Hellas er pålagt. Det viktigste er at arbeidsrettslovgivningen som skal beskytte ansatte, endres i avregulert retning. Dette endrer de grunnleggende strukturer og maktforhold mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne ved at det kollektive element gjennom felles tariffavtaler svekkes eller fjernes helt. Argumentet er alltid det samme, behovet for økt fleksibilitet.

Troikaen som styrer dette inngår det de kaller «Merorandum of Understanding» som i liten grad kan oppfattes som en felles forståelse av hva som må gjøres, selv om det heter seg at den skal forhandles fram mellom troikaen og medlemsstatene. Portugal fikk sitt memorandum (MoU) selveste 17. mai i 2011 uten at det ble flagget av den grunn.

Kravene til offentlige sektor er en reduksjon over hele linja på 15 prosent i bemanning. Ansatte må bli mer mobile og fleksible i den offentlige administrasjonen. Kompensasjonsordninger og ”frynsegoder” må revideres. Lønninger skal fryses og forfremmelser skal begrenses. Helseytelser til de ansatte skal reduseres og arbeidsgivers kostnader skal senkes. All pensjon over 1500 Euro i måneden (ca11 000 Nok) skal reduseres. Arbeidsløshetstrygden må reformeres. Offentlig eide selskap skal privatiseres slik som flyselskapet TAP, energiselskapene, forsikring og andre statlige selskaper skal selges.

Arbeidsmarkedet

På arbeidsmarkedet skal følgende tiltak settes i gang. Ledighetstrygden skal endres særlig for de langtidsledige. Stillingsvernet skal reformeres for skape nye jobber og lette overføringen av arbeidskraft mellom sektorer og bransjer. Arbeidstidsreglene må mykes opp for å øke selskapenes konkurranseevne.

Sluttvederlag ved oppsigelser skal ned fra 30 til 10 dager lønn per års ansettelse for fast ansatte. For korttidsansatte skal sluttvederlag ned fra 36 dager til ti dager pr års ansettelse. Saklige grunner for individuell oppsigelse skal svekkes og ansiennitetsprinsippet skal i hovedsak oppheves.

Innføring av lokal arbeidstidsbank som kan brukes ved svingninger i arbeidsmengden. Betaling for overtid i lovverket skal reduseres fra 100 prosent til maksimalt 50 prosent. Avspasering skal begrenses til 25 prosent.

Lønninger

Minstelønn kan bare økes hvis arbeidsmarkedet tilsier det. Ny definisjon av allmengjøring av kollektive avtaler til å omfatte uorganiserte bedrifter. Gjennomgang av trepartsavtaler for generell lønnsutvikling. Lettere å avslutte tariffavtaler som ikke fornyes.

Tarifforhandlingene skal desentraliseres ned til bedriftsnivå. Forhandlingsretten overføres fra fagforeningene til bedriftsutvalg og lokale tillitsvalgte. Bedriftsutvalg kan inngå bedriftsavtaler i bedrifter med flere enn 250 ansatte. Åpning for at bedriftsutvalg kan inngå lokale avtaler uten deltakelse av fagforeninger. Legge ned forhandlings institusjoner.

Effekten av dette vil bli at flere arbeidstakere ikke vil dekkes av sentrale tariffavtaler. Prosessen startet allerede under den konservative regjeringen, men forsterkes ytterligere gjennom disse kravene. Lønnsutviklingen lokalt skal bare kunne følge produktivitetsveksten

En rekke av disse tiltakene kan stride mot ILOs regelverk, men også EUs egne traktatbestemmelser og charteret for grunnleggende rettigheter som nå er bindende bestemmelser i selve Lisboa-traktaten. De bryter også mot Europarådets sosialpakt. Det som er aller mest skremmende er at de er ingen ankeinstans for tiltakene som bare kan oppheves i EUs ministerråd.

Hvis man til dette bildet legger til arbeidsgivernes oppførsel i sommer i ILOs hovedforsamling hvor de satte et stort spørsmålstegn ved streikeretten, er det alvorlig grunn til bekymring over utviklingen. At NHO støttet de øvrige arbeidsgiverne, «av tekniske og juridiske grunner», kan man lure på hva man mener med den europeiske sosiale modellen?