Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Hvis hver eneste person brukte like mye tid og krefter på å unngå sin del av skatten som mange rike gjør, ville skattesystemet kollapset.

Påstanden ovenfor er i utgangspunktet ikke min, den stammer fra en artikkel i Dagens Næringsliv på mandag med tittelen «Skattesvikt». Artikkelen er skrevet av Joseph E. Stiglitz, den amerikanske professoren ved Columbia University med en nobelpris i økonomi fra 2001 på bankkontoen.

Stiglitz er med andre ord ingen hvem som helst. Ifølge Wikipedia sa han i september 2008 at finanskrisens syndere ikke fins blant dårlige betalere på den amerikanske prærien, men i Det hvite hus. Beslutningen om invasjonen i Irak er nemlig årsaken til finanskrisen. Han om det.

Stiglitz' poeng i nevnte DN-artikkel er ikke bare at ett av de store, grunnleggende temaene i den amerikanske politiske debatten er statens rolle, skattenivået og behovet for fellestiltak – nei, poenget er vel så mye hvem som skal betale den skatten et hvert samfunn med et minimum av fellesgoder er helt avhengig av. Ikke minst det norske velferdssamfunnet.

Den amerikanske økonomen mener at konservative politikere i USA undervurderer hvor viktig det er at staten finansierer utdannelse, teknologi og infrastruktur. For land med sånne statlige fellesgoder gjør det langt bedre enn land uten. For eksempel «likhetssamfunnet» Norge.

I Norge er det for øvrig den politiske høyresiden, med Fremskrittspartiet som lokomotiv, som frir til sine velgere og krever mindre og mindre skatt, og samtidig mer og mer fellesgoder. Bompengeavgift er noe dritt, men bil skal dem ha!

I all sin tid, i alle historiske og samtidige samfunn er det sånn at mange av dem som har aller mest å betale skatt av, bruker mest krefter på å finne ut hvordan de skal betale minst mulig. Og til alle tider, i alle land, har flesteparten av disse menneskene lykkes godt med dette. Mange av dem er nullskatteytere. Og stolte av det i tillegg.

Sånn blir de rike rikere og de fattige fattigere. Mens alle skattesystemer, i alle verdens land, ler av de som ønsker å endre systemet.

Stiglitz forteller om et system som skattlegger økonomispekulasjon lavere enn hardt arbeid, om et system hvor mange av dem på den økonomiske toppen øker sine inntekter gjennom konkurransebegrensende tiltak.

Han forteller om toppsjefer som utnytter svakheter i regelverk og styring til å skaffe seg en større andel av bedriftens fortjeneste, mens bankfolk har tjent penger på lån som aldri skulle vært gitt.

Stadig flere amerikanere mener at det økonomiske systemet er urettferdig, og at det er skattesystemet som er symbolet på denne urettferdigheten.

Det folkelige utrykket for den amerikanske misnøyen mot denne økonomiske urettferdigheten slo 17. september 2011 ut i full blomst under navnet Occupy Wall Street. Tusener av amerikanere okkuperte gater og parker. Og ble der i dager og netter. Mens deler av fagbevegelsen applauderte. Og Trygve Hegnar smilte overbærende.

Mandag feirer bevegelsen ett år. På Manhattan i New York, der det hele startet før det spredde seg til de fleste andre store amerikanske byene, mobiliseres det nå via sosiale medier og internett. Dagen skal markeres.

I Norge har vi ingen Occupy-bevegelse. Antagelig skyldes det at det samme urettferdige skattesystemet av flere grunner ikke har så store konsekvenser hos oss som i USA. Ulikheten er mindre, klasseskillet ikke så stort.

Men i en nasjon av hardhauser, der snart hele toppledelsen i norsk næringsliv med rim i skjegget har gått på ski over Grønland eller besøkt en av polene, burde det ikke være kaldere i midten av september enn at et tilstrekkelig antall tøffinger kunne spandere noen uker i telt foran Oslo Børs.

Antagelig vil det ikke vare så lenge før politiet kommer og rydder opp. Som de gjorde i New York. Helt skattefritt. Men det ville i hvert fall signalisert at vi følger med her hjemme også. Og at en annen verden er mulig.