Liv Tørres

For mange i landsorganisasjonen Congress of South African Trade Unions (Cosatu) minner de nye tidene sørgelig mye om gamle dager. Kommisjonen som president Zuma har oppnevnt for å se nærmere på politiaksjonen skal først rapportere i januar – etter ANCs landsmøte i desember.

Frigjøringsbevegelsen ANC (African National Congress) fyller 100 år i år. Cosatu har Kongress i år. Sør-Afrika er også vertskap for kongressen til fagforeningsinternasjonalen for de offentlig ansatte. Men Sør-Afrika tiltrekker seg også betydelig internasjonal oppmerksomhet av andre, og langt mindre hyggelige, grunner. For det koker under overflaten. Og den fagbevegelsen som norsk fagbevegelse hadde tette bånd til under apartheidkampen, sliter i betydelig motvind.

Cosatu ble dannet i 1985 og vokste seg raskt sterk. Politisk mobilisering og kamp mot apartheidregimet gikk hånd i hånd med omfattende fokus på forhandlinger og lønnskamp. Den todelte strategien var ikke tilfeldig. Det var klart for de fleste at det var umulig å skille faglige spørsmål fra politiske spørsmål. Samtidig var Cosatu overbevist om at en todelt strategi ville gi forhandlings- og mobiliseringsstyrke på begge fronter. At fagforeningsgiganten i tillegg ble bygd opp som en gjennomgående demokratisk organisasjon med sterk lokal forankring på arbeidsplassene, ga tyngde, ytterligere evne til kollektiv mobilisering og taktiske fordeler ved at bevegelsen stadig kunne utvikle nye ledere når apartheidregimet fengslet eller på andre måter lammet ledelsen. Utover på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet utviklet Cosatu seg til en slagkraftig fagbevegelse vis-à-vis arbeidsgiverne, men også politisk med krav om internasjonale sanksjoner. Det er liten tvil om at det var den interne motstandskampen som felte apartheidregimet og her stod fagbevegelsen i spissen for det sivile samfunn.

Politiske partier og bevegelser som kjempet for like rettigheter for svarte hadde vært forbudt siden 60-tallet. Da forbudet mot ANC i Sør-Afrika ble opphevet i 1990, og bevegelsen skulle etablere seg i landet, måtte den smelte sammen eksilbevegelsen med de som hadde drevet antiapartheidkamp innenfor landet. Eksilmiljøet var preget av frigjøringsbevegelsens prinsipper og militær organisering, mens de interne hadde bakgrunn i sivilsamfunnets antiapartheidarbeid og var grunnfestet i demokratiske prinsipper. Gruppene var preget av ulike beslutningssystemer, kultur, taktikk og politikk.

Da demokratiet ble innført i 1994 og ANC overtok makten, var det eksilbevegelsens folk som dominerte maktposisjonene i ANC. Fagbevegelsen ga fra seg en rekke ledere til det nye statsapparatet med tillit til at de kunne overlate til ANC å reparere skadene etter apartheid. Så enkelt ble det ikke. Etter hvert vokste det fram sterke spenninger mellom ANC, representert ved «eksilgruppen» og de som hadde stått i spissen for den «interne» motstandskampen med fagbevegelsen i spissen.

Selv om ANC, fagbevegelsen og Kommunistpartiet er i allianse oppstod det gnisninger både om leveranser, politikk, styring og roller. Kommunistpartiet og ANC synes Cosatu burde konsentrere seg om arbeidsmarkedsspørsmål, forhandlinger og tariffavtaler. Politikk burde de overlate til ANC. At Cosatu var kritisk til regjeringens leveranser både når det gjaldt jobb-skaping, fattigdomsbekjempelse og manglende vilje til å lytte til fagbevegelsen, ble ikke godt mottatt. Spenningene mellom alliansepartnerne økte voldsomt under Thabo Mbekis periode som president fram til slutten av 2007. Kritikken haglet og dreide seg både om regjeringens leveranser og undergraving av demokratiske prinsipper. Da dette til slutt endte med Thabo Mbekis fall og valg av Jacob Zuma som ny partileder, og deretter president, håpet mange at Sør-Afrika så en bedre framtid i møte.

Men mye av Sør-Afrikas problemer hadde allerede fått altfor tungt feste. Rundt 40 prosent er arbeidsledige. Rundt halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Sør-Afrika har gått fra et rasedelt samfunn under apartheid til et klassedelt samfunn under ANC. Sørafrikanerne forventet mer enn ANC har levert.

Cosatu har blitt den sterkeste kritiske røsten mot en regjering som ikke klarer å levere tilfredsstillende for det store flertall. I mellomtiden koker uroen og utålmodigheten under overflaten. Protestene over manglende leveranser øker. Millioner av svarte vil ha gjelden etter apartheid betalt nå, de kan ikke vente lenger.

Uroen i gruvesektoren må forstås på denne bakgrunn. Gruvearbeiderne er frustrert og bitre over lønns- og arbeidsvilkår som minner dem om apartheidtiden. De er utålmodige over en regjering som ikke evner eller ønsker å prioritere jobbskaping og fattigdomsbekjempelse. Og de er frustrert over en fagbevegelse som ikke har større gjennomslagskraft og som gjennom alliansen med ANC kan oppfattes som om de forsvarer mang-lende leveranser. Uroen i Lonmin-gruven der massakren fant sted, har utgangspunkt i en utbrytergruppe fra Cosatus gruvearbeiderforbund, som mange arbeidere i gruven ikke lenger oppfatter som representative for sine interesser.

Cosatu er presset på to fronter: på den ene siden av et ANC og en president som ønsker at de skal være mer lojale overfor sin alliansepartner i regjering. På den andre siden av en medlemsorganisasjon som ønsker økt press om leveranser. Cosatu er fortsatt det sterkeste organiserte uttrykk for demokratiske krefter i Sør-Afrika. Det er ingen annen som er godt plassert, eller har så sterke kollektive muskler, for å vinne kampen for demokrati, omfordeling, sosiale rettigheter og arbeidstakerrettigheter! Vi har satt vår lit til fagbevegelsen i Sør-Afrika før og må gjøre det igjen. Det er mer enn Cosatus framtid som er avhengig av at de vinner denne kampen.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 14/2012)