Hallgeir H. Langeland (SV), stortingsrepresentant

EU-motstanden i Norge er rekordhøy. Fire av fem sier de ikke vil at Norge skal bli medlem av EU. Folk ser at Norge greier seg helt fint utenfor EU. Ja, mer enn fint. Vi har Europas laveste arbeidsløshet, en god og skattefinansiert velferdsstat og økonomien i orden.

EU, som gjennom Lisboastrategien skulle gjøre medlemslandene til de mest konkurransedyktige i verden innen 2013, og som de norske høyrepartiene har stått i kø for å hylle, har feilet. Lisboa-strategien er stendød. Hellas er konkurs, ungdomsledigheten i Spania er på 40 prosent og Italia, Irland og Frankrike vakler.

Samtidig stemmer nesten to av tre norske velgere på Ap og Høyre - begge ønsker at Norge skal si ja til EU. De ønsker at Norge skal knytte seg tettere til det europeiske samarbeidet.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er velgerne mot EU, men samtidig for Ap og Høyre?

Den mest opplagte forklaringen er vel at velgerne ikke tror Ap og Høyre faktisk vil gjøre det de står for. At det ikke blir tettere norsk EU-samarbeid om Høyre og Ap til sammen danner flertall. At de egentlig vet bedre.

Dette er en holdning jeg vil advare mot. Det er bare noen få måneder siden Arbeiderpartiet foreslo i Stortinget å fjerne grunnlovsbeskyttelsen som krever tre fjerdedelers flertall i Stortinget for å bli medlem av Norge. Begge partiene har stått skulder ved skulder i å trumfe gjennom flere omstridte EU-direktiver i norsk lov, som vikarbyrådirektivet og datalagringsdirektivet.

Grunnen til at ja-partiene har ligget på været de siste årene er ikke at de har gått fra sitt standpunkt. De har bare latt være å snakke om det. Grunnen til at velgerne sier ja til Høyre og nei til EU er at partiene holder kjeft om hva de egentlig mener.

Høyre-ledelsen har latt være å snakke om det - ikke fordi de har sluttet å mene det, ikke fordi EU ikke har greid å skape det man ble lovet; vekst, framgang og konkurranseevne - men fordi ledelsen ser at partiet ikke tjener oppslutning på det. Selv i Høyre er det flertall av velgerne mot EU nå. Ledelsen snur ikke. De tier, og venter på bedre vær.

Ap har ligget på været i EU-saken de siste sju årene. Ikke fordi de er blitt mot EU. Men fordi de er i regjeringen med Sp og SV, som begge er nei-partier, og som har forhandlet inn i regjeringsplattformen at spørsmålet om EU-medlemskap er dødt. Dette er viktig, fordi det var aldri opplagt at Ap skulle la EU-saken ligge. I alle fall ikke for sju år siden, da de rødgrønne forhandlet plattform første gang - lenge før finanskrisa og lenge før signalene fra EU ble så alvorlige som de er nå. Ledelsen har ikke snudd. De tier, og venter på bedre vær.

At EU-partiene tier om sine standpunkter er et demokratisk problem. Det betyr for eksempel at folk fra fagbevegelsen risikerer å stemme inn partier og representanter på Stortinget som vedtar politikk som er mot de ansattes interesser. I saken om EUs vikarbyrådirektiv var en samla fagbevegelse mot direktivet. Folk var forbanna. Likevel satte Ap hensynet til EU foran fagbevegelsen. I saken om datalagringsdirektivet var norske innbyggeres personvern i spill. Mange av Høyres fylkeslag og hele ungdomsorganisasjonen var mot. Men Høyre satte EU foran folks personvern.

Jeg ønsker meg mer debatt om EU i Norge. Det er ikke lett, når EU-tilhengerne løper og gjemmer seg hver gang det kommer nye ledighetstall fra Hellas og Spania, og det ene kriselånet etter det andre skal betale gamle kriselån.

Noe av det mest spennende som har skjedd de siste årene er at fagbevegelsen og Nei til EU har satt i gang et prosjekt for å utrede alternativer til dagens EØS-avtale. De ønsket å svare på om det fantes løsninger som ivaretar norske handelsinteresser og arbeidsplasser, men uten å måtte akseptere det toget av direktiver og forordninger som stadig kommer fra EU-kommisjonen. Svaret var ja. Det fantes mange løsninger.

I Ap og Høyre har denne rapporten blitt møtt med øredøvende taushet fra partiledelsen.

Fordi ingen tør si at de helst vil ha et norsk EU-medlemskap.

Og fordi de vet at velgerne ikke vil det.