Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

BI-professor Petter Gottschalk har forsket på økonomisk kriminalitet. I et innlegg i Dagens Næringsliv fyrer han av ei skikkelig skuddsalve. Avisas mest trofaste lesere, de med en brukbar årsgasje og dobbel garasjedør, vil kanskje mene at han skyter med avsaget hagle, at ammunisjonen er noe grovkalibret og med altfor stor spredning – ja, at han ikke treffer skiva i det hele tatt. Jeg mener innlegget er en tilnærmet innertier.

Temaet han skriver om er hvitsnippforbrytere og samfunnsansvar, hvorav mye er verdt å sitere, blant annet følgende:

«En hvitsnippkriminell kjennetegnes typisk ved å være et individ som er velstående med høy utdannelse, har gode venner i viktige posisjoner i samfunnet, og er ansatt i ledende stilling i lovlig virksomhet. Personen nyter respekt og tillit, har høy sosial status i samfunnet, og begår kriminelle handlinger i jobben. Hvitsnippforbrytere er en person med makt og tillit knyttet til posisjon i politikk, forvaltning eller næringsliv. Vedkommende er i en posisjon som gjør det mulig å begå økonomisk kriminalitet og fordekke den, har makt og innflytelse til å skjule eller involvere andre i kriminaliteten, har kompetanse til å begå kriminaliteten, er ofte karismatisk, og ser ikke på seg selv som en kriminell, men som en samfunnsbygger. Posisjonen gjør at politiet vegrer seg for å iverksette etterforskning og forsøker å skjule spor eller påvirke vitner når det først har gått galt.»

Gottschalk viser til flere hvitsnipper som står fram og er sjokkerte over å bli behandlet som kriminelle når de blir arresterte hjemme mens barna ser på, når de blir kastet på glattcelle eller ransaking foregår i dagslys på deres egne kontorer.

Jeg har møtt noen av disse «samfunnsbyggerne» bak murene, nevner ikke navn, men sier meg 100 prosent enig med professoren (om vi holder volds- og sedelighetskriminelle utenfor) når han mener at hvitsnippkriminelle er verre enn andre kriminelle. For som Gottschalk påpeker så behøver de fleste hvitsnippkriminelle ikke å begå ulovlighetene for å ha et anstendig liv. De har til smør på brødskiva og gjerne en sjampanje i kjøleskapet.

Vi snakker her om Kong Salomo som har mer enn nok av jordisk gods fra før av, vi snakker om ren og skjær grådighet. Vi snakker om unndragelse av penger som kunne – og skulle – kommet samfunnet og fellesskapet til gode.

Det disse hvitsnippforbryterne med skylapper over øynene burde få, spesialister som de er i økonomisk bedrageri, er en forelesning om hvem som utgjør flertallet og straffes hardest for sin kriminalitet – ikke bare i Norge, men verden over.

Da ville de få vite at flertallet som soner fengselsstraffer i Norge, og dermed kan betegnes som kriminelle, er mennesker som ikke er født med ei sølvskje i munnen, det er mennesker som har ei tapsliste på de fleste levekårsindikatorer så lang som et vondt år. Mennesker uten verken utdanning, arbeid, penger eller sosial status.

Som regel er dette også mennesker som for sin kriminalitet får en langt strengere straff og dom enn hvitsnippforbryterne får, det er mennesker som bare har menneskeverdet sitt å miste fordi det ofte er det eneste de eier.

Gottschalk mener for øvrig også at økonomisk kriminalitet bør straffes hardere enn annen kriminalitet. Her er jeg uenig med BI-professoren.

Jeg tror ikke fengselsstraff virker bedre på Kong Salomo enn på Jørgen Hattemaker, jeg tror ikke på straff som pedagogisk virkemiddel – eller allmennpreventivt virkemiddel som det heter i kriminalomsorgen og strafferettspleien. Det er ingen forskning som viser dette, det er kun behagelig (for noen) synsing og juridisk-politisk drømmeteori. Fortsatt har ingen klart å dokumentere – vitenskapelig – at fengselsstraff virker.

Forebygging av all kriminalitet, også den økonomiske, er et rent politisk spørsmål, en politisk utfordring – ikke et spørsmål om juss og lengden på fengselsstraffer.