Roy Ervin Solstad, Maritim logg

roy.ervin.solstad@lomedia.no

Da velgerne gikk til urnene ved stortingsvalget i 2005 var det mange sjøfolk som lot tradisjonell partitilhørighet være, til fordel for en stemme til de rødgrønne partiene. Sjøfolkene stemte for jobben sin, for Bondevik II-regjeringen ønsket ingen nettolønnsordning for sjøfolk, slik de rødgrønne ville ha. Frykten var at uten en slik ordning ville svært mange norske sjøfolk bli satt på land. Den samme maritime mobiliseringen skjedde fire år senere da de rødgrønne fikk flertall på nytt.

Det er den internasjonale konkurransen i skipsfarten som har gjort at Norge og mange andre land har innført en ordning der rederne får tilbakebetalt skatt og sosiale avgifter som sjøfolkene betaler inn. Fram til 2008 var summen for denne refusjonen ubegrenset oppad. Da ble det satt et tak på 198.000 kroner, noe som i regjeringens beregninger betød at man ikke ville få refusjon for inntekter over en halv million kroner.

Det er en sum som siden ikke har blitt endret. I samme periode har prisene steget med 6,7 prosent på de drøye fire årene som er gått siden taket ble innført, mens grunnhyra for en matros har steget nesten ti prosent fra 2008 til 2011. Dermed burde taket for refusjon vært hevet til minst 211.000 om man følger konsumprisindeksen, og mer enn seks tusen til om man skulle fulgt lønnsveksten. Nå er ikke 500.000 kroner en lønn som man normalt får som underordnet mannskap til sjøs, men er man offiser vil man ofte tjener mer.

Både Rederiforbundet og sjømannsorganisasjonene har etterlyst en vilje til å stoppe og snu svekkelsen av nettolønnsordningen. I høst kom det også signaler fra flere arbeiderpartipolitikere som ble tolket som om den rødgrønne regjeringen endelig var på glid, men da finansminister Sigbjørn Johnsen la fram statsbudsjettet på mandag, var situasjonen status quo. Ikke en krone mer til nettolønnsordningen, og taket på 198.000 ble stående.

Et snaut år før neste stortingsvalg, er det ikke denne formen for stø kurs som blir etterspurt av sjøfolk og den maritime næringen for øvrig. Det handler ikke bare om penger, for sjømannsorganisasjonene venter fremdeles på mulighet for å allmenngjøre tariffavtaler til sjøs og en avvikling av avtalen som gjør at færøyske skip kan seile fra havn til havn i Norge med asiatiske og øst-europeiske sjøfolk om bord på internasjonale minimumshyrer.

Norske sjøfolk har aldri vært redd for konkurranse fra andre land, men da må man kunne konkurrere på like vilkår. Alle som har vært til sjøs vet at det kreves mer jobbing med roret når det blåser enn når det er stille for å holde stø kurs, og den globale konkurransen til sjøs minner svært lite om flatt hav.

Den rødgrønne regjeringen trenger definitivt sjøfolkene og andre fagorganiserte i ryggen dersom man skal vinne valget også i 2013, men en storstilt mobilisering av sjøfolk slik vi så ved de to siste valgene blir vanskelig uten at regjeringen kommer med mer enn fagre ord de neste 11 månedene.

For nå er det paybacktime.