Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Jeg kan forstå at vanlige folk, deg og meg, såkalte folk flest, er litt nysgjerrige på hva naboen, kollegaen, perifere slektninger og andre venner og uvenner har i årslønn. Derfor har kanskje flere brukt helga til å finlese, eventuelt smuglese, skattelistene som har vært det nyhetsmessige toppoppslaget i nærmere tre dager til ende.

Antagelig klarer de fleste ikke å la være. Derfor blir det sjølsagt også godt mediestoff. Det blir Se og Hør.

Det som forundrer meg – eller kanskje jeg like gjerne skal si opprører meg – er at store deler av landets journalist- og redaktørkorps er i stand til å fylle side opp og side ned med skattelister over mennesker i alle mulige yrker og fasonger.

Journalister som blir konfrontert med kritiske innvendinger om at dette kanskje er sladrejournalistikk på sitt verste, forsvarer seg med nebb og klør – kanskje særlig med førstnevnte. De mener at vi har krav på å vite hva ulike mennesker tjener, og ikke minst hva de betaler – eventuelt ikke betaler – i skatt.

Noen journalister og redaktør jeg av og til støter på mener til og med at denne appelleringen til vår kikkermentalitet er samfunnsmessig betydningsfull – at det vitner om en åpenhet som et sant demokrati skal lovprise. De av oss som ikke er enige i denne forståelse blir da gjerne ansett som surmulende festbremser.

La gå at denne sladrejournalistikken – i den grad opptrykk av lister skatteetaten sitter på kan regnes som journalistikk – får passere som hovedsak i de fleste riksmedier i dagevis. Jeg liker det ikke, men kan lite gjøre med det.

Det har alltid vært vanskelig å gardere seg mot «det folket vil ha». Vi har til og med politiske partier som har spesialisert seg på dette fenomenet.

Sladrejournalistikken med et objektivt utgangspunkt (det er jo sant at x tjener ditt og y tjener datt) skader muligens ingen, men det blir som med alt annet vi kan klare oss uten: Det stjeler plassen og tida til det som virkelig er viktig.

For det er ikke at naboen min tjener så og så mye mer eller mindre enn meg, betaler så og så mye mer eller mindre enn meg i skatt, har så og så mye mer eller mindre enn meg i formue – som er viktig. I hvert fall ikke i et journalistisk perspektiv.

Journalister oppdras (i den grad det er mulig å oppdra dem) til alltid å stille spørsmålene hva, hvorfor, hvordan. Det interessante når det gjelder ulike menneskers ulike nivåer på årslønner blir derfor å spørre: Hva er årsaken til at lønnsforskjellen er så jævlig stor mellom for eksempel Stein Erik Hagen og musikeren Trond Granlund (for bare å ta et helt tilfeldig eksempel)? Og når denne årsaken er funnet: Hvorfor må det være sånn? Og hvis vi ikke ønsker så store lønnsforskjeller: Hvordan skal vi få gjort noe med det?

Sånne spørsmål, med etterfølgende reportasjer forventer jeg at mine journalistkolleger lager. Ikke bare én gang i året da skattelistene legges ut, men gjerne så ofte som mulig.

For i en situasjon der arbeidsledigheten i Europa og resten av den vestlige verden (med unntak av Norge), og særlig blant ungdom, er større enn de fleste kan huske at den noen gang har vært, øker sjølsagt lønnsforskjellene også.

De rike blir rikere, de fattige blir fattigere. Finansfolkene flytter rundt på aksjer og obligasjoner som mange av dem verken har dekning for eller føler noe samfunnsmessig ansvar for. Mens mennesker i motsatt ende av den økonomiske skalaen må flytte fra hus og hjem, ofte på grunn av de samme finansfolkenes spekulasjoner. Sammenhengen er åpenbar for de som ønsker å se.

I Hellas, et land neddynget i gjeld, må Iannis og Elena betale regninga for det finanskapitalen både på hjemme og bortebane har stelt i stand over lang tid. Når de kommer ut på gatene, mener nok er nok og skriker ut sin vrede, sender politikerne politi med tåregass på dem.

Jeg ønsker meg medier, redaktører og journalister som ikke bare legger ut skattelister som viser oss en umulig verden – jeg ønsker meg medier som går bak disse «nyhetene» og stiller de elementære spørsmålene hva, hvorfor, hvordan.

Og jeg ønsker meg journalister som forstår at en annen verden er mulig!