Mia Paulsen, Fontene

mia.paulsen@lomedia.no

I 2009 kom det en ny asylbestemmelse. Den ble presentert som en humanisering av asylpolitikken. Barn mellom 16 og 18 år skulle ikke bli kastet ut umiddelbart, men bli gående i norske mottak fram til 18-årsdagen. For så å bli deportert.

– Det er å vente på å dø, forteller en ung mann på Salhus mottak. Han er en av aktørene i den nye filmen til Margreth Olin, De Andre, som har premiere i dag.

På mottaket gikk et stort antall unge menn og ventet på dødsdagen. Mange av dem fikk behov for psykiatrisk behandling. Deres tunge bagasje av erfaringer som vi ikke kan forestille oss slo fullt inn i ventetida. De hadde ikke rett på arbeid, ikke alle fikk skoletilbud. Det å gå virkesløs og uten behandlingstilbud i lange måneder gir god tid til å tenke på slagene, knivstikkene, frykten, bombene. En av de unge mennene ble lam og måtte legges inn på psykiatrisk avdeling.

Bakteppet for den nye bestemmelsen var et løfte fra Soria Moria 2005: Enslige asylsøkende barn skulle få bedre behandling. De skulle få omsorg fra barnevernet og god medisinsk hjelp. Løftet kom etter press fra 13 organisasjoner som er engasjert i barns velferd, blant annet FO,

Barnekonvensjonen presiserer at alle barn har lik verdi og skal gis likeverdig behandling. Uansett nasjonalitet. I Norge har barn rett på hjelp fra barnevernet hvis de er under 18 år og uten omsorgspersoner.

Men det gikk både vinter og vår. Til slutt bestemte regjeringen at barn under 16 år skulle få omsorg av barnevernet. De over 16 fikk ikke den retten, selv om de fortsatt er barn både etter norsk lov og etter barnekonvensjonen.

I stedet fikk de to år i limbo, ingenmannsland, for å vente på å bli kastet tilbake til de helvete de har forlatt.

I Margreth Olins film treffer vi en ung mann som har sett sin far og bror bli drept av en bombe. Som svar på torturen fra sin stefar, gikk han i trening for å tåle smerte og torturerte seg selv ennå mer. Han rømte fra Irak og ble en av dem som har forsert grense etter grense i Europa. Etter knivstikking ble han kastet ut av Norge. Han sitter nå i fengsel og har flere ganger forsøkt å ta sitt eget liv.

Han er et barn, et menneske.

Margreth Olin påpeker at vi ikke må miste evnen til å se det enkelte menneskes situasjon. «Menneskelige hensyn » er et sentralt begrep i utlendingsloven.

Et av asylsøkerbarna etterlyser humanitet. Det betyr blant annet å se på hans situasjon og forsøke å sette seg selv i hans sted. Det er det Margreth Olin vil hjelpe oss med i filmen sin.