Svenn A. Nielsen

Jeg måtte spørre en bekjent. En jeg av og til snakker med fordi vi møtes profesjonelt. Jeg tror han befinner seg litt på sidelinja i politikken. Av og til den høyre, men av og til også på den venstre sidelinja i motsetning til meg selv som stort sett ferdes på den politiske midtbane blant de politisk korrekte.

– Du Fredrik, sa jeg. Hva mener du om at man nå kan befrukte egg utenfor livmor med ukjent far og ukjent mor for så å implantere det befruktede egget i en barnløs kvinnes livmor, eller i en surrogatmor som straks barnet er født gir det fra seg til noen som har ønsket seg barnet og betalt for det, det være seg enslige kvinner, barnløse heterofile eller homofile par?

– Galskap, svarte han kontant.

– Jammen, dette er jo mennesker som oppriktig ønsker seg barn. Stødige folk som vil gi ungen et godt liv. Der barnløsheten har skapt et dypt og ulykkelig savn.

– Skal de av den grunn kunne sette et barns framtidige rett til å kjenne sitt opphav til side, spurte Fredrik. Han var bastant negativ. – Kriminelt, fnyste han i det vi avsluttet samtalen og gikk hver til vårt.

Selv vil jeg ikke gå så langt. – Men, tenkte jeg. Dypt inne i ryggmargen til folk finnes det noen sterke moralske grenser.

Teknologien har brakt oss langt. Vi kan samle sæd i store sædbanker. Ta vare på det inn i framtiden eller gavmildt dele det ut til kvinner som enten har egne egg, eller befruktet egg fra en annen donor og implantere det i prinsippet i en hvilken som helst livmor. Og barnet vil ikke kunne vite hvem dets genetiske mor eller far er, og kanskje heller ikke hvem som har vært biologisk mor. Det kan ha vært en fattig kvinne i India som har fått løfte om anonymitet.

Da sædbanken i Danmark formidlet sæd fra en mann med arvelige sykdommer, gikk debatten i danske aviser på samme vis som når vi har kjøpt det dyreste fjernsynsapparat, kommet hjem og funnet at det slett ikke var det beste. Det ble et forbrukerspørsmål, der varens kvalitet og kundens fornøydhet var det viktigste. Barnet syntes å ha mindre, om noen betydning i det hele tatt.

FNs barnekonvensjon slår fast at barn har rett til å vite hvem de er og hvor de kommer fra. Ikke bare at det er fra Stakkevollan i Tromsø, men også hvem som er vårt genetiske og biologiske opphav. Vil et framtidig nasjonalt lovverk garantere dette på global basis?

Kanskje er vitenskapen, paret med en informasjonsteknologi som gjør det hele så enkelt tilgjengelig på et globalt nivå, i ferd med å endre både praksis og etikk. Debatten som blusset opp noen dager etter danskenes sjokkopplevelse av at sædcellene ikke var sjekket for all mulig «urenhet» og framtidige problemer, døde forstemmende raskt.

Skal vi la vitenskap og teknologi drive fram en praksis som endrer etikken og lovverket millimeter for millimeter, mens barnets rett til å vite hvem det er ofres til fordel for voksne menneskers behov for lykke?

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 17/2012)