Åsmund Arup Seip

Arbeidstakerorganisasjonene understreket at streiken dreide seg om prinsipper, og mente ansvaret lå på arbeidsgiver.

7 078 statsansatte gikk ut i streik fra 24. mai. Den første storstreiken i staten på 28 år var et faktum. I KS-området gikk LO, YS og Unio i streik samtidig med de ansatte i staten. 15 937 arbeidstakere i kommunal sektor ble tatt ut i første runde og nye 9 176 ved første opptrapping. Hva var det egentlig som skjedde i offentlig sektor i tariffoppgjøret 2012?

Fellesforbundets forhandlinger med Norsk Industri om ny Industrioverenskomst dannet frontfagsforhandlingene i 2012. Fellesforbundet anbefalte forslaget som blant annet inneholdt 1,25 kroner i timen i generelt tillegg, heving av minstelønnssatsene, to ukers betalt omsorgspermisjon ved fødsel og adopsjon, avtale om likebehandling av vikarer og økonomisk kompensasjon ved 14/28-rotasjon offshore.

Etter at forhandlingene i frontfagene var ferdige, var det klart for forhandlinger i offentlig sektor. De to store avtalene er Hovedtariffavtalen i staten og Hovedtariffavtalen i KS som gjelder i kommunal sektor. Oslo kommune har sin egen tariffavtale. I staten forhandler hovedsammenslutningene (LO Stat, YS Stat, Unio og Akademikerne) med Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD), som er arbeidsgiverrepresentant for staten. Oppgjøret i staten gir vanligvis en mal for lønnsveksten i kommunal sektor. Når forhandlingene sporet av i staten fulgte de andre forhandlingsområdene i offentlig sektor etter. Organisasjonene brøt samtidig forhandlingene i kommunal sektor, og LO, YS og Unio gikk i streik også der.

Streiken i offentlig sektor pågikk for fullt fram til 2. juni. Da hadde partene i staten vært i mekling gjennom hele natten, og arbeidsgiver, LO Stat og YS Stat aksepterte forslaget til ny tariffavtale. Unio forkastet forslaget og fortsatte streiken. Med en økonomisk ramme på rundt 4,1 prosent kom partene i staten, med unntak av Unio, til enighet. I KS-området ble meklingen gjenopptatt noen dager senere. 5. juni kom partene til enighet om en økonomisk ramme tilsvarende det som var anbefalt i staten, på 4,1 prosent. Den eneste organisasjonen som fortsatt streiket i offentlig sektor var Unio i det statlige forhandlingsområdet. Unio hadde inngått avtale både med KS og Oslo kommune, men sto uten særlig mulighet til å få til en forhandlingsløsning i staten etter at både LO Stat og YS Stat hadde blitt enig med arbeidsgiver. Etter frivillig mekling den 7. juni valgte Unio å akseptere at sluttbehandlingen av tariffrevisjonen 2012 ble lagt til en frivillig lønnsnemnd for endelig avgjørelse og samtidig å avslutte streiken. En lønnsnemndsløsning ga organisasjonen et skinn av håp, og mulighet til å slippe det fulle ansvaret for å avslutte streiken uten noe resultat. Men Rikslønnsnemnda ga intet. Unio fikk den samme tariffavtalen som de andre organisasjonene hadde akseptert.

At staten havnet i konflikt skyldtes trolig uenigheten om hvor stor lønnsveksten ville bli i frontfaget og en statlig forhandler som, enten på eget initiativ eller etter forståelse med Finansdepartementet, holdt svært godt på pengesekken. Men hvorfor havnet kommunene i streik?

Det kan være flere forklaringer til streiken i KS. Dagen etter at streiken var i gang uttrykte Jan Davidsen frustrasjon over at forhandlingene med KS ikke hadde vært reelle. «Vi kom aldri så langt at vi diskuterte kroner og øre», sa Davidsen til VG Nett, «fordi KS ventet på Staten.» (VG Nett 25.05.12) Han ga uttrykk for at KS ikke opptrådte uavhengig av staten, og at sammenbruddet i meklingene i staten dermed ga et sammenbrudd også i meklingene i KS. Professor Steinar Holden tok opp denne argumentasjonen i en kronikk i Dagens Næringsliv etter at streikene var avsluttet. Han argumenterte for at «rutinene [må] endres» slik at man i fremtidige tariffoppgjør ikke igjen havner i en situasjon hvor konflikt i staten leder til streik i kommunal sektor (DN 08.06.12).

Det er god grunn til å tro at KS under forhandlingene og meklingen var tilbakeholdne med å love mer penger enn det staten signaliserte den ville gi. Arbeidstakerorganisasjonene behøvde likevel ikke ha gått i streik bare timer etter bruddet i staten. Akademikerne valgte en annen løsning. Organisasjonen tok ikke ut noen medlemmer i streik, og ble dermed sittende på gjerdet til konflikten var over. Det er ikke uvanlig at partene i samme forhandlingsområde eller i andre forhandlingsområder trekker ut forhandlingene i påvente av at en konflikt skal bli løst. Slik holder man orden på rekkefølgen i forhandlingene. Et annet alternativ ville være at partene i KS-området gjorde som Fagforbundet i Oslo, som inngikk en avtale med klausul om å endre avtalen hvis oppgjøret i staten ble bedre enn ventet.

Begge disse løsningene var trolig et dårlig alternativ for arbeidstakersiden ved dette oppgjøret. Uenigheten i staten dreiet seg om den økonomiske rammen. Hvis organisasjonene i kommunesektoren hadde satt seg på gjerdet og ventet på at streiken i staten skulle finne en løsning, ville det lagt et enormt press på de streikende i statlig sektor. Medlemmene til LO Stat, YS Stat og Unio ville i realiteten måttet bære streikeansvaret for den løsningen som også ville gjelde i KS-oppgjøret og i Oslo kommune. Enda verre ville det vært for organisasjonene i staten hvis Fagforbundet, Unio og de andre hadde inngått en avtale med KS med samme ramme som i Oslo, selv om den hadde hatt en klausul om reforhandling ved et bedre oppgjør i staten.

Streiketeknisk er det mye lettere å streike i kommunene. Yrkesgruppene her gjør streiken synlig i media. Det er lett å oppnå effekter av en streik i barnehager, skoler og blant søppeltømmere uten at man risikerer at staten griper inn med tvungen lønnsnemnd. Det var derfor all grunn for organisasjonene å ta ut streikende både i KS-området og i Oslo kommune for å bidra til å gi streikekonflikten tyngde. Det ville gjøre det lettere å tvinge fram en god løsning i staten. En slik forklaring på at streiken ble så omfattende hviler på en antakelse om at partene ser en nær sammenheng mellom lønnsveksten i staten og kommunene. Denne sammenhengen gjør at det neppe er mulig å hindre slike storstreiker bare ved å endre på noen rutiner. Selv om en full streik i offentlig sektor ikke var noe arbeidstakerorganisasjonene ønsket, var det gode grunner til at den ble så stor.

Vi har få arbeidskonflikter her i landet, men de har en tendens til å bli omfattende. Det skyldes at vi har sentraliserte forhandlinger og sterke parter. Et helt sentralt element i frontfagmodellen er rekkefølgen i forhandlingene. Det er ikke likegyldig hvem som forhandler først. Derfor må noen av og til sitte på gjerdet og vente til andre blir ferdige. Den nære sammenhengen mellom forhandlingene i de ulike tariffområdene gjør også at vi av og til risikerer en storkonflikt. Det fikk vi i år.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 17/2012)