Dan Hagen, landsstyret i Arbeiderbevegelsens Presseforbund

I Schibsted er det opplyst at 400 millioner kroner skal kuttes i avisene Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Amedias sjef har meldt om innsparinger på «noen hundre millioner kroner». I Aftenposten alene snakkes det om at 150 ansatte må gå som en følge av dette, minst 50 av disse er journalister.

Finnes det argumenter for en slik handling? Ja, konsernsjef Rolf Erik Ryssdal i Schibsted har uttalt at nedskjæringene vil «frigjøre ressurser til å satse på digitale produkter». Konsernsjef i Amedia, Thor Gjermund Eriksen, har uttalt at kuttene, og sammenslåingen med Edda Media, vil gjøre avisene mer robuste og sikre mangfoldet.

De har fått motbør. Klubblederen for journalistene i Stavanger Aftenblad, Finn Våga, mener dette er panikkartet og hodeløst. Medieprofessor Helge Østbye sier det er uklokt: «alle mediebedrifter må satse på det journalistiske for å ha et publikum». Per Svensson i Sydsvenska Dagbladet kjøper ikke konsernsjefenes argumentasjon og snakker om journalistikkens død.

Hva tenker Norsk journalistlag? Leder Elin Floberghagen har uttalt at kuttgløden skyldes panikk for synkende inntekter og mener Schibsted starter i feil ende. En diskusjon med de ansatte og tillitsvalgte burde ha vært gjennomført og sammen kunne de kommet fram til en forståelse om hva som er utviklingen i mediene.

Artisten John Denver stilte i 1986 spørsmålet i en sang: «What Are We Making Weapons for?», og fikk som takk for det sparken av sitt plateselskap som var eid av en gigantisk våpenprodusent. Likevel kan vi også undres: «hva er grunnen til at vi lager journalistikk?»

En journalist dokumenterer hendelser som skjer i samtiden og formidler dette i ulike medier. Vår samfunnsrolle er å gjøre informasjon tilgjengelig for publikum. Det er også å holde en kritisk debatt om samfunnsutviklingen i gang og utøve press mot mektige aktører som politikere og næringslivstopper. Ja da, vi vet det alle innerst inne, men det er viktig å si det likevel.

Schibsted har denne verdien og visjonen: «Schibsted Media Group er bygget på en lang tradisjon for uavhengig nyhetsjournalistikk og trygge markedsplasser. Troverdighet og trygghet er fundamentalt viktig for oss – folk må vite at de kan stole på våre nyheter og våre produkter. Vi mener at dette bidrar til å skape bedre samfunn.»

Amedia har dette i sin utgivererklæring: «Amedia er forpliktet til å forsvare ytringsfriheten, pressefriheten, informasjonsfriheten og det åpne samfunn. Amedia skal fremme demokratiet, samfunnsengasjementet og rettssikkerheten, utvikle mediemangfoldet og forsvare medienes uavhengige rolle.»

Det er store ord og store forpliktelser. Er det å fokusere på kutt og gå inn for millioner av kroner spart i samsvar med dette?

Vi som er journalister ute i de ulike bedriftene vet at å lage en sak som er original og grundig, hvor fakta er dobbeltsjekket og bilder og sidedesign er kvalitetssikret, tar tid. Hvis en skal få saken over på ulike plattformer, så skjer det også en redaksjonell og teknisk prosess. Å si at vi skal bli mer effektive høres fint ut, men i praksis vil det ofte føre det til at journalister velger, og redaktører prioriterer, enklere saker som kan fylle den ønskelige plass. Journalistikken blir skadelidende, det blir færre saker med kvalitet og dybde, og går kuttiveren langt nok blir det til slutt færre saker.

En undersøkelse omkring dette med kvalitet ble gjennomført av Norsk Journalistlag i 2011. Resultatet var at det er en negativ sammenheng mellom produsert mengde og kvalitet. Journalistene var klare i sin tale; tid, bemanning og produksjonskrav er det viktigste når det gjelder kvalitet i journalistikken. Jo mer stress om sendeflate og ulike plattformer, desto mer overfladisk produksjon og flere feil.

Og her nærmer vi oss kjernen. Hva gjør kundene våre om vi ikke leverer varene som forventet? De går.

En annen ting konsernenes økonomer bør ha i bakhodet i sin inntektsjakt. Momsen. Avisene betaler ikke moms. Hvorfor ikke? Fordi en rekke offentlig utvalg har konkludert; Momsfritaket er prinsipielt. «Vi skattlegger ikke det frie ord fordi det frie ord er hele grunnlaget for vårt demokrati. Alle aviser har denne demokratiske funksjon – ikke bare de små og konkurranseutsatte aviser.»

Nevnte Svensson tar opp tråden i Morgenbladet: «Medieierne må vite at de tar på seg en spesiell oppgave som samfunnsbyggere. Til gjengjeld får de spesielle privilegier: momsfritak, kulturell prestisje, juridiske rettigheter. Men når konsernene og redaktørene bare snakker om journalistikk som vare og inntektskilde, sager de over grenen de sitter på».

Hvis konsernene kutter for mye, og mister fokus på journalistikken, og det frie ordet blir ufritt på grunn av økonomenes virkelighetsforståelse, hva skjer da? Politikerne begynner å spørre seg: Hvorfor skal vi ikke skattlegge avisene når de har mest fokus på fortjeneste? Og hvorfor ikke fortsette med full moms på de digitale utgivelsene? Skjer det, kan konsekvensen bli ekstrautgifter på flerflodige millioner. Ja, det går an å spare seg til fant.

Jeg kan ikke hjelpe for det, men opplevelsen går nå i retning av at konsernene mer vil være pengemaskiner enn samfunnsutviklere. Annonseinntekter er viktigere enn journalistisk innhold. Pengene i kisten klinger, konsernsjefene til bankene springer. Nyheter er bra, fortjeneste er bedre. Vi journalister må være våkne og bryte inn her, vi er ikke i tvil. Fortjeneste er bra, kvalitetsjournalistikk er bedre.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 17/2012)