Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det er ei uke igjen til det amerikanske presidentvalget. Det står mellom Romney og Obama. En republikaner mot en demokrat. Sånn det alltid har gjort. Et to-partisystem som i beste fall er hakket bedre enn ett-partistaten. Resonnementet hviler på om det er noen særlig forskjell på republikanere og demokrater. Noen mener det ikke er det, andre mener det motsatte.

En av de som ser forskjellen er Kåre Willoch. Han heier på Obama. Det går an å gjøre seg noen tanker og refleksjoner om akkurat det, men det får bli til en annen gang.

Obamas største utfordring er ikke en republikansk presidentkandidat med blandahvite tenner og forakt for de fleste som faller utenfor overklassen. Nei, den største utfordringen er situasjonen i det landet han har styrt i snart fire år.

For forskjellene øker i mulighetenes land. I 2007 eide 20 prosent av de rikeste i USA 85 prosent av verdiene, i 2010 eide de 88,9 prosent. De rike blir altså rikere.

Den øverste prosenten, en-prosent-menneskene på Wall Street som Occupy-bevegelsen kaller dem, eide i 2010 35,4 prosent av alle verdier, de neste 19 prosent (middelklassen) eide 53,5 prosent. De siste 80 prosentene disponerte bare 11 prosent av USAs verdier.

Og enda verre for Obama – i 2010 passerte antallet amerikanere som lever under fattigdomsgrensen (11.000 dollar/63.000 kroner) 15 prosent, det høyeste tallet siden 1993. Verst er det i sør-statene, best i nordøst, fra Pennsylvania i sør til Maine i nord (bare 7, 2 prosent under fattigdomsgrensa). 2011-tallene forventes å være enda høyere.

I tillegg har ikke bare en gjennomsnitts amerikaner en svært høy gjeld, landet er også forgjeldet fra Texas til Nord-Dakota, fra California til Nord-Carolina.

I utgangspunktet er ikke dette Obamas feil, men siden svært mange amerikanere har fått det økonomisk verre de siste årene, er det ikke rart misnøyen sprer seg. Det er ikke bare amerikanerne som lever etter tesen til den før-sokratiske filosofen Protagoras: Mennesket er alle tings målestokk. Det som ikke fungerer for meg, kan ikke være bra for andre heller.

Overført til politikken er det slett ikke uvanlig at den sittende regjering, statsminister eller president som ikke bidrar til at akkurat du får det bedre, heller ikke får din stemme ved neste valg. Denne «regel» gjelder i de fleste land. Unntatt Norge!

Hos oss ser det ut til at det anno 2012 er sånn at sjøl om landet går så det suser, så er de fleste – som i økonomisk forstand har fått det mye bedre enn de hadde det i 2005 – så misfornøyde at de ønsker å skifte ut regjeringen ved første korsvei.

Snakk om bakvendtland! At enkelte, noen rødgrønne politikere inkludert, av og til skulle ønske det ikke bare var mulig å skifte ut en og annen politiker, men også store deler av folket – ja, det er fullt forståelig!

Men hva med Romney vs. Obama? Karen Ulltveit-Moe, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo, mener USA må endre skattesystemet sitt. De rike betaler for lite skatt. Professoren kan nemlig ikke se at USA kan komme ut av krisen på en annen måte enn å utvide offentlig sektor og satse på å bygge ut tjenestesektoren.

Altså høyere skatt. Tanken er fornuftig fordi land som har prøvd denne medisinen, for eksempel de skandinaviske, har klart å gjøre mennesker litt likere hverandre.

Men å vifte med skattekortet har aldri vært jokeren i en amerikansk presidentkandidats kortstokk. USA er jo grunnlagt med tanke på det motsatte: at innbyggerne skal betale så lite skatt som mulig. Å høyne skatten er å be om juling.

Så hva sier Obama? I have a dream, som Martin Luther King jr. sa? Eller tenker han som Henrik Wergeland og Nordahl Grieg: Ung må verden ennå være? Ikke veit jeg.

Obamas beste forsvar for elendigheten i dagens USA er at da han overtok som president, arvet et land som hadde ført to kriger som kostet en formue.

Og at regninga var betalt med kredittkort.