Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Jeg ser meg rundt i storsalen på Folkets Hus. Jeg ser en del fargede hårfrisyrer, jeg ser opptil flere palestinaskjerf, jeg ser historiker Harald Berntsen og For Velferdsstatens Asbjørn Wahl. Og jeg ser SVs unge og smilende leder Audun Lysbakken som nok bidrar til å trekke gjennomsnittsalderen noe opp. Men han skjønner i hvert fall betydningen av å være her.

Det er ikke et møte i Senter for Seniorpolitikk. Vi er på Globaliseringskonferansen 2012, Norges største politiske verksted der hovedtema er den økonomiske krisa, miljøkrisa og rasisme.

Jeg ser etter fagorganiserte, men får ikke øye på så veldig mange. Bare de som alltid er på sånne steder, de over gjennomsnittet aktive – de som står politisk lengst til venstre. Så dukker Nina Skranefjell opp på scenen, leder for arrangøren Norges Sosiale Forum.

«Europa koker, men EU nekter å høre. Tusenvis av mennesker går ut i gatene», sier hun. Forsamlingen jubler. I fire dager til ende (to arbeidsdager + to helgedager) diskuterer nærmere 1.200 mennesker dagens viktigste politiske spørsmål. Ute og hjemme, internasjonalt og nasjonalt. Arbeidslivsspørsmål står også på agendaen, men fra LO ser jeg bare de mest aktive i oslo-avdelingen pluss en håndfull andre.

Hvorfor er det sånn? Jeg gjentar: Vi er i Folkets Hus, midt i Oslo sentrum, ikke blant barkebiller og iberiasnegler i skauen på Sørmarka.

Skjønt uka før var jeg på et forskningsseminar på Sørmarka som LO sjøl arrangerte. Chantal Mouffe, en betydelig intellektuell og demokratiteoretiker på den europeiske venstresida, professor og antiliberalist Susan George og PRIOs Kristian Berg Harpviken var ikke nok til å fylle mer enn snaut halve salen. Oppmøte var nesten pinlig lavt.

Interessant blir det lave oppmøte også i lys av at begge de to nevnte kvinnene, som har vært ute ei politisk vinternatt før, mente at den eneste redningen for den politiske venstresida, de som ønsker å slå markeds- og nyliberalismen tilbake, er at de sosiale bevegelsene og fagbevegelsen begynner å snakke sammen og samarbeide.

Eller som den amerikanske økonomen Andrew Kliman sa på Globaliseringskonferansen: «Arbeiderklassen, massebevegelser og intellektuelle på venstresiden må begynne å samarbeide».

Og la meg nevne et lyspunkt, et håp fra Globaliseringskonferansen: Ommund Stokka, forbundssekretær i Industri Energi, understreket at fagbevegelsen må bli en klarere politisk kraft i krisetider. Samtidig som han ønsket seg flere aktive i fagbevegelsen. Han var lei av å se de samme folka på de ulike møtene utenfor fagbevegelsens egne fora, som for eksempel i Nei til EU, Attac etc etc.

Det er kanskje ikke så lett å oppdage her hjemme på berget, men det er krisetider – og har vært det en stund. Vi er i den situasjonen i den vestlige, industrialiserte verden – USA inkludert – at tusenvis av mennesker sulter. Derfor er det så viktig å forstå at en annen verden er mulig.

For Norges del er krisa foreløpig mest politisk. Men får vi en regjering med et blått nyliberalistisk program å styre etter, så tar det neppe lang tid før kursen endres mot styrbord her til lands også. Og den økonomiske krisa blir et faktum.

Vi får sør- og mellomeuropeiske tilstander, arbeidsløsheten stiger og fagbevegelsen svekkes. Skal fagorganiserte ha muligheter til å unngå dette, bør de ikke sitte hjemme når disse temaene diskuteres.

Nå er det sjølsagt ikke sånn at deltakelse på all verdens konferanser forandrer verden. Men det kan endre enkeltmenneskers holdninger og synspunkter. Og det viser antagelig noe om hvem som fortsatt er interessert, hvem som bryr seg og hvem som gir fullstendig blaffen.