Odd Holtenes Andreassen

Hverdagslivet er aldri ferdig – nettopp derfor er det et tilsynelatende trivielt fenomen som raser av gårde med oss som gjester på klodens – og tidens – ubarmhjertige og ustoppelige rulling gjennom universet. På jakt etter – ja, egenlig på jakt etter ingenting. En fullstendig meningsløs ferd.? Hverdagslivet er likevel det som gir vår eksistens mening midt i alt det vi kan synes er trivielt og kanskje for altfor mange- usselt og fattigslig. Ofte kan hverdagslivet framstå som brutalt og ufattelig, uforståelig i all sin overveldende realitet. Vi lever i hverdagslivet – kanskje ikke fordi vi vil, men fordi vi må. Vi har intet annet sted å leve. Hver og en av oss.

Som kunstneren lever i seg selv hvor han finner den inspirasjon han lever for. Vi er alle kunstnere, men vi får det liksom ikke til å bli det vi hele livsveien tenker oss. Det er her kunstneren i hver og en av oss ser og opplever menneskets mislykkede forsøk på å skape et liv verd å leve. Jeg tror ikke det er mange som har sett Munchs «Skrik» uten å ha følt menneskets ensomhet og håpløse kamp mot seg selv. Jeg vet bare om en annen norsk kunstner som har gitt meg samme fortvilelse - dikteren Sigmund Obstfelders «Jeg ser». Hva er det Obstfelder ser? Jeg vet det simpelthen ikke.

Det er dette spørsmålet som har ligget under alt jeg har skrevet i den lille spalten som fikk navnet «Jeg undres».

Det fascinerende ved dette – som er et spørsmål – er åpenheten for de tilsynelatende mange svar, svar som kan reduseres til det Sokrates ga for over to tusen år siden (cirka 470 år før Jesus). «Jeg vet at jeg ingen ting vet».

Sokrates levde i sitt hverdagsliv – som vi alle gjør – også forfatteren av «Jeg undres».

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 18/2012)