Norvald Veggeland

Det er blitt sagt at hvis amerikanere virkelig forsto systemets struktur, så ville de gjøre opprør mot de politiske myndighetene som har skapt det. Nå viser studier at, «uheldigvis», så vet den gjennomsnittlige amerikaner svært lite om hvordan skattesystemet fungerer.

La oss først se på inntektsskatten. Progressiv skatt er et skatteprinsipp som går ut på at skatteprosenten økes ved et høyere skattegrunnlag. Det betales altså mer i skatt av den siste kronen som skal beskattes enn av den første. Skatten av den siste tjente kronen betegnes marginalskatt. Den føderale inntektsskatten i USA, som utgjør den største andelen av denne type beskatning, er progressiv, men svært begrenset, med en marginal skatteprosent på 35 prosent (Norge 50 prosent) og en skattbar inntekt på 380?000 dollar cirka 2,2 millioner kroner, (Toppskatten i Norge slår inn fra 796?400 kroner). Den progressive beskatningen har en utjevnende virkning i forhold til de fattige og middelklassen, men ikke i forhold til de aller rikeste. Det kan stilles et fornuftig og begrunnet spørsmål om hvorfor de aller rikeste, de med en inntekt på over 2.2 millioner kroner, ikke betaler mer enn 35 prosent på toppinntekten, altså at marginalskatten ikke er satt høyere?

Tanken er at de rikes penger skal dryppe (dryppeeffekten – «trickle-down effect») nedover i systemet og føre til investering, arbeidsplasser og vekst, og at voksende overskuddskapital blant de rike vil stimulere til en slik utvikling. Presidentkandidaten Mitt Romney argumenter for ytterligere skattereduksjon for de rike med denne begrunnelsen. Han snakker om å senke marginalskatten til 15 prosent samtidig med at skattegrunnlaget for marginalskatt senkes. En slik «dryppeeffekt» er tvilsom viser studier, og den blir avvist av mange. Barack Obama ønsker derfor ikke en slik endring av den progressive beskatningen, men vil senke noen av trinnene i den progressive beskatningen til fordel for middelklassen, men ikke det marginale skattegrunnlaget på 380 000 dollar. Slik vil de fattige og middelklassen få skatten noe senket. Men det som er sikkert er at de rikeste blir rikere uansett, også med Obamas forslag, mens Romneys plan for skattekutt vil utvikle det økonomiske og sosiale gapet i en ekstrem retning.

Troen på den såkalte «trickle- down»-effekten og dens teoriske implikasjoner er utbredt også i Norge. Norske høyrepartier som går inn for skattereduksjon for å stimulere økonomien begrunner dette på samme måte som i USA. «Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren». Det tenkes ikke over at det slett ikke er sikkert at klokkeren sitter slik til at dryppene når ham. Det har vært sterke tendenser til at de rikes overskuddskapital gir den beste profitten i monopolspill som utspiller seg i en lukket finansverden, heller enn i realøkonomiens virksomheter som skaper arbeidsplasser.

Eiendomsskatten i USA er i vår sammenheng meget interessant. De føderale myndighetene krever ikke inn skatt på eiendom, slik som hus, leilighetsanlegg, landeiendom, bil, pengene i banken og lignende. Heller ikke de femti delstatene gjør det. I ulik grad beskatter disse to nivåene inntekter fra eiendom, men altså ikke eiendom i seg selv. Beskatningen av eiendom som sådan er lagt til de laveste nivåene i styringssystemet, dvs. byer, fylker og kommuner. Slik fungerer denne type beskatning til fordel for de rikeste..

Hver by og kommune har en offisiell myndighet på området som kalles «Tax assessor», det vil si et skattekontor eller en skattesjef. Jobben til denne skattesjefen er å verditaksere all eiendom av typen nevnt ovenfor, som også blir omtalt som «reell eiendom». Det betyr at eiendom som aksjer, verdipapirer og penger i omløp er unntatt fra kapitalbeskatning i USA. For eksempel har jeg et hus til to millioner kroner som jeg må betale skatt for til kommunen. Så selger jeg dette huset og kjøper aksjer for pengene. Slik unngår jeg beskatning. I Norge ville vi ha fått en differensiert formueskatt, dvs. en andel av denne formuen blir beskattet til en viss prosent. Det typiske i USA, viser studier, er at gjennomsnittsamerikaneren eier bil(er), hus og mange eier en båt, altså «reell eiendom», men ikke aksjer, verdipapirer og omsettelige verdisaker i huset, De betaler eiendomsskatt, mens kapitaleierne gjør det ikke. Åpenbart medfører dette at de rikeste blir veldig mye rikere. Det er i finans- og aksjemarkedet det store pengespillet utspiller seg.

Et annet forhold er knyttet til private helse- og utdanningsinstitusjoner, veldelighetsinstitusjoner, universiteter og college, bibliotek, museer, kirker, synagoger, moskeer og lignende. Disse betaler ikke skatt på grunn av sine viktige samfunnsmessige funksjoner. Gaver og donasjoner, til disse institusjonene innebærer skattefritak. Dette har mange konsekvenser. Et eksempel er den lille byen New Haven, i delstaten Connecticut. Det private Yale University er den største boligmasseeier, landeier og arbeidsgiver, men betaler ingen kommunal eiendomsskatt. Yale eier mer enn 200 bygninger i byen med tusenvis av studenter og ansatte, og disse bruker byens infrastruktur og tjenester, men eiendomsskatt betales ikke. Nå er det slik at noen må betale. Det er det byens faste innbyggere med fast eiendom som gjør, og som slik subsidierer det private universitetet og dets rike eiere. Eiendomsskatten blir dessuten veldig høy for den enkelte innbygger, og det blir slik at bare de rikeste har råd til å bo i byen.

Et annet eksempel på hva som ligger i ordningen med fritak for beskatning av visse typer donasjoner er dette. En rik donor gir for eksempel sin malerisamling til et privat museum til en verdi av ti millioner koner. Dette avskriver så donoren fullt ut på sin eiendomsskatt, som altså inkluderer verdivurdert formue. Mellom museet og donor inngås det så en avtale om at donor oppbevarer malerisamlingen så lenge donor lever. Etter donors død tilfaller så samlingen museet. Begge parter oppnår fordeler; den rike giveren får ære, slipper skatt og beholder samlingen, mens museet får malerisamling – til slutt.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 18/2012)