Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Denne uka kom Nav med nye fattigdomstall. Det var lite nytt der, bortsett fra at litt flere barn enn før vokser opp i fattige familier. Det er en reprodusert nyhet. Et søk på «fattige barn» i norske medier gir 13 300 treff bare på papiraviser.

Selvsagt må det være et politisk mål å forebygge og bekjempe fattigdom. Men i et land der de rikeste sutrer mest og uttaler i TV-debatter at de er «skattetrette» (Carsten O. Five på NRK1 i går kveld), må vi ikke glemme at det skal være mulig å gi sine barn en god oppvekst selv om økonomien av ulike årsaker ikke er på topp.

Hvis vi hadde hatt en sosial boligpolitikk, ville ikke barn i lavinntektsfamilier trengt å vokse opp i falleferdige, forsøplede bygårder. Med gode, og offentlig finansierte, fellesskapsløsninger ville ikke dårlig råd medføre så mye utenforskap som foreldrebetalte leirskoler og privateide badeland gjør i dag.

Nav og regjeringen har naturligvis rett i at folk i hovedsak er fattige fordi de står utenfor arbeidslivet, og at den beste medisinen derfor er å få flere i arbeid. Men når antall fattige øker i en periode med rekordhøy sysselsetting er det åpenbart ikke nok. Dessuten vet vi at en del mennesker aldri vil komme i arbeid, andre vil tjene så dårlig at de havner under fattigdomsgrensa. Har ikke deres barn rett til en god oppvekst?

Å bekjempe fattigdom er ikke så enkelt som regjeringen hevder når den snakker om arbeidslinja. Men heller ikke så komplisert som den samme regjeringen hevder når den forsvarer seg mot kritikk for at de sosiale forskjellene øker. Det handler i bunn og grunn om å ha styring med det basale. Som bolig. Et fundament i tilværelsen for oss alle, men siden 1980-tallet overlatt til markedet. Det har medført at vi bruker en stadig større andel av inntekten på å bo, noe som særlig rammer unge og barnefamilier med lav inntekt.

En annen hovedarena for utjamning er skolen. Norsk skole skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller, men gjør i praksis det motsatte. Korte skoledager, varierende leksehjelp og sterk foreldreinvolvering forsterker de ulikhetene førsteklassingene har med seg i sekken første skoledag.

En fattigdomspolitikk bestående av spesialtiltak til dem som har falt utenfor, vil alltid være bakpå og stigmatiserende. Hvis vi i framtida vil slippe å se tittelen «Flere fattige barn», trenger vi en mer offensiv omfordelingspolitikk, basert på universelle ordninger og en ide om at du skal kunne bo og leve godt i dette landet selv om du aldri blir rik på gods og gull.