Yngvil Mortensen

yngvil.mortensen@lomedia.no

Igjen betaler Gazas barn den høyeste prisen når Israels høyteknologiske krigsmaskin er satt inn mot palestinernes hjemmesnekrede våpen, «terroristenes» våpen. Palestinske raketter hagler igjen mot israelske byer.

«Det fins ingen begrunnelse for volden som Hamas og andre terrorgrupper bruker mot folket i Israel», kommenterte USAs FN-ambassadør Susan Rice i går. Israel framstiller også voldsutøvelsen fra Hamas og andre væpnede palestinske grupper som blind vold, terror uten grunn. Ja, de palestinske rakettangrepene, som i går blant annet påførte en israelsk baby skader, er også i strid med Folkeretten, men blind vold? Nei.

Tre israelere ble drept da en palestinsk rakett rammet hjemmene deres i den lille israelske byen Kiryat Malakhi i morgentimene i går. Kiryat Malakhi ligger der den palestinske landsbyen Qastina lå inntil juli 1948. Da hadde alle de 1000 innbyggerne blitt jaget på flukt, under angrep fra sionistiske militser.

Det er fra steder som Qastina at 70 prosent av Gazas befolkning opprinner. De flyktet eller ble deportert i 1948, og alle Israels regjeringer har siden nektet dem og deres etterkommere å vende hjem. Til steder som lå der Ashdod, Beersheva, og Ashkelon ligger i dag, byer som er truffet av palestinskproduserte raketter de siste dagene og mange, mange ganger før det.

Israels hær sier målet med angrepene mot Gaza er å ødelegge «terrorinfrastrukturen» og å beskytte israelske sivile. Det ble sagt å være målene også under den siste angrepskrigen i 2008-09, som drepte 430 barn og 110 kvinner i Gaza. Tre sivile israelere ble drept den gangen.

Rakettstatistikken på den israelske hærens hjemmeside forteller at målene ikke ble nådd med massedrapene. Heller ikke nå kommer Israels strategi til å stanse rakettene, for total utslettelse av alle eksisterende og potensielle palestinske «terrorister» er forhåpentlig ikke et alternativ.

«Teppebomb dem». Det bør Israel gjøre, fortalte en innbygger i Gazas israelske naboby Sderot meg for noen år siden. I Sderot lever befolkningen i konstant frykt for rakettene som ofte treffer, og en sjelden gang dreper og lemlester sivile.

Sderot er bygd på land som tilhørte den palestinske landsbyen Najd, inntil mai 1948 da innbyggerne flyktet til Gaza. En forskjell fra krigen i 1948 og nå er at palestinerne i Gaza ikke har noe sted å flykte til.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu vet selvfølgelig at rakettene kommer til å fortsette, at konflikten forblir uløst. For ham er målet å vinne valget. Igjen er krig en del av den israelske valgkampen.

Og hvor står Norge når det igjen eksploderer i Gaza? I Stortingets spørretime på onsdag understreket utenriksminister Espen Barth Eide: «Det må ikke være noen tvil om at aggressoren her er grupperinger i Gaza og offer er Israel, som har blitt utsatt for dette missilangrepet, og det har jeg gitt tydelig uttrykk for i mine kommentarer til dette.»

Men når skyld plasseres, bør man ikke prøve å huske litt lenger tilbake enn til i går?