Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

På landsmøtet i Norsk Jernbaneforbund denne uka tok tillitsvalgte opp sine bekymringer knyttet til EUs jernbanepakke IV som er varslet før jul. Både statsministeren og samferdselsministeren forsikret forsamlingen om at de ikke ønsket en slik utvikling, men har de guts til å si nei til enda et EU-direktiv?

Persontrafikken på norske skinner har til nå vært beskyttet mot konkurranse. 2012 kan bli et skjebneår i så måte. Jernbanepakke IV innebærer krav om full liberalisering av all innenlands persontrafikk, med sannsynlig iverksetting allerede i 2013.

Konsekvensene kan bli at hele det norske jernbanenettet blir lagt ut på anbud og stykket opp. Vi har sett at dette har hatt uheldige konsekvenser både for passasjerer og de ansatte i New Zealand, Storbritannia og i Sverige.

Dette kan også gå utover stabiliteten fordi de internasjonale private selskapene, i motsetning til det offentlige vil forlange at det skal være et overskudd. Private jernbaneselskapers eneste motivasjon for å drive persontrafikk er at det er mulig å tjene på offentlig kjøp av persontrafikk.

I Storbritannia så vi at selskaper som ikke hadde nok overskudd slo seg konkurs og klarte også å sno seg unna kontraktene som de hadde inngått. Dette har også skjedd i Sverige. Vi har sett at de har kuttet ned på ombordpersonalet på togene og det har gått utover ansattes lønn, arbeidsvilkår og ikke minst pensjonsordninger. Ønsker vi slike cowboytilstander i norsk jernbanesektor?

Ønsker vi tvungen konkurranse på nasjonalt nivå som allerede ble varslet i EU-kommisjonens hvitbok om transportpolitikken i 2011?

Vi vet jo selvsagt ikke detaljene om hvordan en slik anbudspolitikk vil slå ut i Norge, men ser vi på andre land har de valgt ulike løsninger. I Sverige er det stat og fylker som eier materiellet mens private selskaper leier relativt billig av dem. I Storbritannia valgte de en løsning der private både eide og leide. Hvis det offentlige eier materiale vil de private aktørene slippe ansvaret for vedlikehold. Her ligger det til rette for enorm subsidiering fra stat til private. Da vil de både få driftstilskudd og leie billig materiale.

Nå finnes det heldigvis en forskrift i Norge i forhold til hva som skal skje med de ansatte ved en virksomhetsoverdragelse. Den sier at ansatte skal få tilbud om å bli med over til den nye bedriften med samme lønn og arbeidsvilkår. Men pensjonen står det ingenting om. Etter at den nye bedriften har overtatt, kan de gjøre som de vil. Og det de vil aller mest er selvsagt å få overskudd og profitt.

Det brukes 2,5 milliarder statlige kroner i jernbanesektoren hvert år. Ingen tvil om at det står flere private aktører og vil gjerne ha kloa i disse pengene. Erfaring fra andre land gjør at det er all grunn til å tro at jernbaneansatte da vil få dårligere vilkår. Det er ingen hemmelighet at norsk høyreside ønsker seg mer konkurranseutsetting, også på jernbanen. Nå får de sannsynligvis drahjelp fra EU.

Blir det regjeringsskifte til høsten får vi dette uansett da Høyre har programfestet at de ønsker anbud på jernbanen. I så fall er det mulighet til å reversere denne politikken ved et nytt regjeringsskifte.

Blir EU-direktivet slik det nå foreligger akseptert av norske politikere, har toget gått. Da er det ikke mulig å reversere.

De rødgrønne har i både Soria Moria I og II sagt at de ikke vil ha anbud på persontrafikken. Dette gjentok både statsminister Jens Stoltenberg og samferdselsminister Marit Arnstad på jernbaneforbundets landsmøte. Men de sa ingenting om de hadde guts til å reservere seg mot et nytt EU-direktiv.

Så spørsmålet er egentlig om norske politikere tør å bruke reservasjonsretten sin igjen slik de gjorde i forhold til Post-direktivet? Dette bør være et klart klar fra fagbevegelsen. En slik reservasjon kan bli at NSB må selge ut sin del av Tågcompaniet i Sverige. Men det må da være helt uproblematisk?