Seks minutter. Det har gått minst to. Prikketallet som lyser gult ut i høstmørket ser ut til å være påvirket av novembers minusgrader.

Det er bare en uke siden jeg byttet inn sykkelen mot et månedskort hos Ruter, selskapet som organiserer Oslos kollektivtrafikk. Jeg angrer allerede. Stillestående irritasjon er mye verre en irritasjon i fart, tenker jeg som en selvgranskende antropolog på en trikkeholdeplass ved Bislet stadion.

Et par medpassasjerer har dukket opp på holdeplassen, mutte og pakket inn til det ugjenkjennelige. Ikke at jeg skulle kjenne dem, men formen av et menneske er tross alt penere enn en vertikal opphopning av klær. Endelig er det fire minutter igjen til nummer 17. Men så hopper tallet opp til fem igjen. Irritasjon! Jeg tenker på den gangen jeg deltok på en bootcamp, en av de tøffeste timene i treningsstudioverdenen. Seks igjen, roper den muskuløse damen med tights og musefletter. Fem! Fire. Fire. Tre. To. To. En!

Jeg burde lese rutetidene, sier folk. Eller skaffe meg en smarttelefon. Men det passer ikke for meg. Ting skal gå ofte og fort, tåle mye og vare lenge. Denne morgenen gjør ingenting akkurat det. I-landsproblemer kaller man dette: små og relativt ufarlige hindringer som blåses opp til uante dimensjoner.

Her går du rundt i en velfungerende verden og tenker på karriere, mat og venner og plutselig: En hindring du ikke kunne forutse. Det lille krypet hopper inn i telefonkiosken og stormer sekunder senere ut i den flamboyante dommedagskappen med et spann full av svartmaling. En mislykket middag, internettkjøpet som slo krøll eller de billige flybillettene som glapp: Svosj! Antisuperhelten er på plass! «Nå» står det på den gule lysende gule tavlen. Og det er ingen trikk i syne.

Bjørn

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 19/2012)