Karin Sveen

Ved amerikanske valg må en registrere seg på forhånd for å ha rett til å stemme, men mange dropper det eller glemmer det. Derfor går valgkampmedarbeidere fra dør til dør for å sikre folk stemmerett på valgdagen. Jeg har sett det på nært hold ved to valg de siste årene, ei hvithåret eldre dame som i all slags vær trasket ut i det ene nabolaget etter det andre. Hva slags dame? Middelklassedame, ikke rik, funksjonær av yrke, nøysom, samfunnsengasjert. Hva slags nabolag? Fattig, fattigere, fattigst. Lavtlønte, ufaglærte, arbeidsledige, trygdede. Kom hun til tomt hus, dukket hun opp neste dag. Fikk hun et nei i dørsprekken, ringte hun eller skrev et brev. Hus etter hus, gate etter gate, dag etter dag, med hodet på skakke og et smil: bruk stemmeretten!

Og jo, i USA bidrar registreringsordningen og dør-til dør-aktivistene til valgmobiliseringa, helt nødvendig, der som her hjemme. Men gjør vi egentlig noe med saken? Valgdeltakelsen er synkende, elendig ved kommunevalgene, under pari ved stortingsvalgene. Slik skal det ikke være, det er en skummel trend som bryter ned demokratiet. Var jeg politiker, ville jeg derfor sette valgdeltagelse øverst på dagsorden. Jeg ville også spurt meg: Hvorfor er det noen som ikke stemmer, og hvorfor er de så mange? Vi kaller dem «hjemmesittere», vi kaller det «Sofapartiet», og la det være sagt: hadde Sofapartiet stilt til valg, hadde det vært et av landets største!

Men benevnelsen er misvisende. Den får det til å lyde som om den ikke har med samfunnsutviklingen å gjøre, men med en gjeng asosiale latsabber. Nå er trenden dessverre den samme som i USA. Lav valgdeltakelse er mest vanlig i lavere sosiale lag, og et større historisk paradoks kan knapt tenkes. Fra Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, hadde det alminnelig stemmerett på programmet. Menn fikk det i 1898, kvinner i 1913. Før dette var stemmerett avhengig av sosial rang og inntekt. Kvinner fra borgerskapet og middelklassa fikk for eksempel stemmerett i 1909.

Den gruppa som måtte kjempe for stemmerett, bruker den altså ikke. Var jeg politiker, ville det uroe meg, for stemmevegringa viser svikt i demokratiet. Var jeg Arbeiderpartipolitiker, ville jeg sette saken øverst på dagsordenen foran neste års valgkamp. Jeg ville sette i gang en kampanje for å få folk til å stemme, banke på dørene, ringe, skrive, ikke gi meg.

Slik det er i dag, kommer statistikken over hjemmesitterne etter valget, uten at noen knapt hever et øyebryn. Ved kommunevalg kan valgdeltakelsen med et skrik overstige 50 prosent, men pytt, en tar det bare til etterretning. Ved stortingsvalget rundes riktignok 70 prosent, men likevel dropper altså 30 prosent å stemme. Spørsmålet er: Skal valg være middelklassens valg eller hele folkets valg?

Småfolk som trenger en sterk velferdsstat, må gå til valglokalet i 2013. De politikerne som vil ivareta småfolks interesser, må begynne å banke på dører!

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 19/2012)