Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Knut Storberget, justisminister fra 2005 til november 2011, har skrevet boka «Det er dine øyne jeg ser», ei bok om forbrytelse, straff og forsoning. Det er blitt ei flott bok, min anmeldelse kan du lese her. Boka anbefales på det sterkeste.

Storberget forteller at boka blant annet er blitt til fordi han har møtt så mange ofre etter kriminelle handlinger. Mennesker med ulike følelser, med ulike holdninger til straff, til hat, til hevn, til tilgivelse og til forsoning. Sinte, frustrerte og bitre.

Storberget har tro på forsoning, også etter 22. juli 2011 og møter med mange av tragediens ofre, møter med de pårørende. Skjønt, han mener vel som meg at akkurat i den konkrete saken, blir forsoning, i de fleste av ordets betydninger, veldig vanskelig – ja, kanskje helt umulig.

Men generelt er forsoningstanken som virkemiddel i straffeprosessen, også når det gjelder å reise seg igjen etter en kriminell handling – både for gjerningsperson og offer -¬ svært god. Jeg deler Storbergets tro, sjøl om jeg ikke er en troende. For forsoning er ikke et begrep utelukkende reservert for religionen.

Forsoning kan skje i såkalte stormøter hvor partene og andre er representerte. Hvis noen tror at dette er enkle møter, så tar de skammelig feil. Mange orker ikke å stille i sånne møter – da velger de heller flere år i fengsel. Det må vi respektere. Heller ikke ofrene stiller opp sånn uten videre. Det må vi også respektere.

Hva er da forsoning i vår sammenheng? Jo, forsoning kaller vi det gjerne når gjerningsperson og offer for gjerningspersonens kriminelle handlinger på frivillig basis blir enige om å treffes, snakke sammen – med det formålet å finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde, og i enkelte tilfeller er det kanskje også rom for tilgivelse.

Men ikke nødvendigvis tilgivelse, fordi forsoning ikke er avhengig av tilgivelse, og det er aldri snakk om verken å tilgi den kriminelle handlingen eller forsone seg med den i betydningen å akseptere den. Det er mer snakk om å forstå den situasjonen du er kommet i, legge vekk eventuelle hevntanker og forsøke å gå videre i livet. For som den danske filosofen Søren Kierkegaard sier: Livet kan bare forståes baklengs, men må leves forlengs.

Storberget forteller om sine samtaler med ambulansesjåfør Kjetil Klungeland, sønnen til politimannen Arne Klungeland som ble drept under NOKAS-ranet. Kjetil var da bare 23 år. Resten av livet må han leve uten sin far. Men å hate – det vil han ikke.

Kjetil ville treffe farens drapsmann og fikk gjøre det. For Kjetil var dette godt, han var ikke en gang sint. Antagelig var dette møtet godt for gjerningspersonen også, men det er ikke hovedpoenget for Kjetil. Hovedpoenget er, sånn det framkommer i Storbergets bok:

«For at et møte mellom offer og gjerningsperson skal bli vellykket, må sistnevnte innse konsekvensene av egne handlinger, og så kan denne erkjennelsen bidra til endret livsførsel. Det jeg tror mange ofre og pårørende ikke tenker på, er den forsoningsmuligheten som ligger i et slikt møte. Når straffen er sonet, skal de kanskje møte hverandre igjen, ute i samfunnet. Jeg har sett hvor viktig forsoning har vært for meg. For et offer er gjerne alternativet til forsoning livsvarig hat eller bitterhet, eller begge deler. Forsoning innebærer derimot at man skal kunne leve videre uten at livskvaliteten blir innsnevret.»

For fire år siden lagde filmregissør Erik Poppe den flotte filmen deUSYNLIGE med Pål Sverre «Thor Heyerdahl» Valheim Hagen i hovedrollen. Filmen handler om en barnemorder som etter endt soning ønsker å forsone seg med barnets foreldre. De vil ikke møte ham, noe som er fullt forståelig. Likevel er dette en sterk film fordi det setter forsoningsproblemtikken på dagsorden.

Dessuten er den sympatiske skuespilleren Pål Sverre, som hadde gjort mye av forberedelsene for rollen på Ila fengsel, en mann vel verdt å lytte til. Jeg intervjuet ham like etter premieren på filmen, et intervju du kan lese her.

En av hans replikker til meg er denne: «Er tilgivelse så viktig? Jo, jeg tror på tilgivelse og forsoning, men om det er mulig i virkeligheten, vet kanskje bare de det gjelder.»

Den gangen var han bare 28 år gammel, men mer moden enn mange andre jeg kjenner.