Et annet arbeidsliv er mulig!
Jobben er for alle! Hvis arbeidsgiveren vil.
jan.erik@lomedia.no
Da jeg vokste opp på Løvenstad i de harde 1950- og 1960-årene, var det ingen arbeidsmedisiner eller konsernoverlege fra NSB som fortalte mine arbeiderklasseforeldre at det var sunt å gå på jobb. Snarere tvert imot.
Mine salige foreldre, om de ikke akkurat sa det høyt, så viste de med all tydelighet at arbeidet, jobben, var noe jævla dritt som de ikke en gang unte sine verste fiender. Jobben var noe du gikk til for å overleve, ikke for å leve. Og engang skal du endelig pensjoneres – hvilken lykke! Sa min far og mor. Og sikkert mange andre.
Den gang kjente jeg ikke arbeidsmedisiner Ørn Terje Foss, men jeg kjente Bob Dylan. Heldigvis ga jeg blaffen i muttern og fattern, tenkte «the times they are a- changin», og dro ut i verden. Jeg kom i første omgang ikke lenger enn til Bergen, men det var langt nok. Det er noen mil fra Løvenstad til Torgalmenningen.
For jeg ville ikke ha det sånn, jeg ville ha en jobb hvor jeg kunne leve – jeg ville akkurat som Ørn Terje Foss at min framtidige arbeidsplass skulle være den beste arenaen for egen helse og velvære, et sted hvor jeg kunne bekrefte meg sjøl som skapende og sjølstendig menneske, som et fritt og likeverdig individ med drømmer, håp og muligheter for en bedre og bedre framtid for meg sjøl og alle andre jeg jobbet sammen med. Et sted uten undertrykking og maktmisbruk – et sted å utvikle seg. Et sted det var minst like bra å jobbe som å danse!
Et sånt sted, en sånn arbeidsplass var antagelig så langt unna mine foreldres som mulig, men likevel. Mitt valg av utdannelse, og forhåpentligvis de fleste andres, er basert på et syn om at du først lærer deg noen grunnleggende ferdigheter som du seinere ønsker å bruke i arbeidslivet. Det du lærer deg har du kanskje ervervet deg av ren kjærlighet til et livssyn, til et fag eller av andre aktverdige grunner.
Men vi bærer med oss ulike ferdigheter fordi vi er ulike som mennesker. Derfor kommer vi til arbeidslivet fra ulike steder, med ulike ferdigheter og evner – men med én ting felles: Vi ønsker å utvikle oss sjøl som mennesker, vi ønsker å bekrefte oss sjøl som mennesker, vi ønsker å virkeliggjøre drømmen om å bidra til fellesskapet.
Det gjelder å spille hverandre gode, mener Nils Arne Eggen. Jeg tror på et sånt menneskesyn, at det er nedfelt i oss alle bare vi samtidig får opplevelsen av at vi alle er med, at det gjelder både deg og meg. Skal alle være med, må spisskompetansen dyrkes. Annerledesheten. Det må være lov til å være både A3 og A5.
Vi er ikke alle like. Heller ikke i arbeidslivet. Vi kommer ikke bare til verden med ulik håndbagasje som den flotte poeten Inger Hagerup skriver så vakkert og klokt om, vi kommer til arbeidslivet med ulik bagasje også. Noen har med mye, andre lite. Noen har med rullestolen sin, andre kommer med blindestokk og høreapparat. Noen kommer med et levd liv, noen har tatt med seg tankene til mor og far, andre kommer med Bob Dylan på øret. Men alle skal med, alle skal inkluderes, det skal være plass til alle. For grunnleggende sett er vi likevel like.
Og da er vi ved det stedet om et bedre og mer inkluderende arbeidsliv som vi aldri kommer utenom, det stedet Peer Gynt kalte Bøygen og helst ville hoppe bukk over eller snike seg utenom, men som vi – om vi virkelig ønsker å ta arbeidslivs- og arbeidsmiljøproblematikken på alvor, ikke kan overse: Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, den iboende konflikten mellom disse to rollene i et samfunn som vårt.
De som kjenner meg veit at jeg gjerne skulle ha opphevet dette skillet, at jeg ønsker meg et samfunn, og et arbeidsliv, hvor det ikke fins noen som er sjefer og en mengde andre som det blir sjefet over – at jeg ønsker meg et arbeidsliv omtrent som de praktiserer det ved Operasjon Ved på Etterstad i Oslo: Her har vi ingen sjefer, bare ulike arbeidsoppgaver. Var det opp til meg, kunne vi praktisere lik lønn også.
Men dette er en annen og lang debatt som neppe passer i desember.
La meg heller minne om at det er arbeidsgivers hovedansvar at arbeidsmiljøet er godt, og at alle arbeidstakere blir ivaretatt, at alle arbeidstakere er med. Det beste vi kanskje kan håpe på er et fornuftig samarbeid.
Nå kjenner jeg Ørn Terje Foss, den sympatiske konsernoverlegen i NSB, som nylig har utgitt boka «Jobbhelsa. Helsebok for arbeidslivet». I kapittel 3.2.2 Personkonflikter, skriver han følgende: «Å ha et godt samarbeidsklima på jobben er et viktig element i det psykososiale arbeidsmiljøet, og en forutsetning for å trives. Et arbeidsmiljø uten at det oppstår faglige diskusjoner og uenighet er nærmest utenkelig, og det er heller ikke ensbetydende med at det er dårlig arbeidsmiljø. Det er når man ikke klarer å bli enige om at det kan være akseptabelt å være uenige at det kan oppstå dårlige personforhold og konflikter.»
Det er etter min mening ledere og arbeidsgiveres ansvar å skape et miljø der vi klarer å bli enige om at det er akseptabelt å være uenig om en del ting. De som ikke tar dette ansvaret, bør slutte som ledere og arbeidsgivere – det fins mange flere arbeidsoppgaver i norsk arbeidsliv!
Jeg tror at et annet arbeidsliv er mulig, jeg tror på et arbeidsliv som inkluderer alle, jeg tror på Bob Dylan, som aldri har vært på Løvenstad, når han synger
Come mothers and fathers
Throughout the land
Don't criticize
What you can't understand
Your sons and your daughters
Are beyond your command
Your old road is
Rapidly agin'
Please get out of the new one
If you can't lend a hand
For your times they are a-changin.
Mest lest
– Jeg har gått i tre-fire år nå og vært nesten syk fordi jeg har vært usikker på hvordan det skulle bli med AFP. Jeg har tenkt så mye på det, forteller regnskapsfører Rita Kolstad. Hun hadde hele tida et håp om AFP-ordningen skulle endres. Det skjedde ikke.
Yngvil Mortensen
Samboerpar gikk på millionsmell: – Dette er så bittert
Nav må omfordele en stadig større andel av skattepengene til sine brukere i framtida.
Colourbox
Titusener vil havne på uføretrygd med nye pensjonsregler
LØFTER JERN: Selv om de har verktøy og hjelpemidler som hjør arbeidshverdagen lettere, må Tom Karlsen (f.v.), Tom Rune Riis og Odd Vidar Tenold ved hjul og boggi-avdelingen på Grorud fortsatt løfte ofte og mye. I løpet av en dag blir mange deler, som denne foringen på 28 kilo, båret og flyttet på.
Morten Hansen
Her går nesten alle ansatte av med tidligpensjon
Fagkoordinator og vernepleier, Kine Holm Johnsen (t.v.) og verneombud og vernepleier Silje Gjevestad (t.h.) synes arbeidshvedagen er helt annerledes nå enn for bare et år siden - og det til det positive. I midten går avdelingsleder Anne Lene Halvorsli.
Hanna Skotheim
Her var alltid minst én ansatt syk. Fem grep tok knekken på fraværet
Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre har grunn til å være bekymret for partiets lave oppslutning.
Jan-Erik Østlie
Ap nær historisk svakt resultat: – Det siste partiet trenger nå
Underverksmester Lene Brosché (36) og verksmester Vegard Stranden (46), Hustad fengsel.
Eirik Dahl Viggen
Lene og Vegard gikk opp 120.000 i lønn – med hjelp fra sjefen
Grethe Nygaard
Ektemannens lønn irriterer Hanne: – Jeg fortjener like mye
LO ønsker å gjøre tilpasninger i arbeidslivet før de nye pensjonsreglene trer i kraft.
Terje Pedersen / NTB
Ny pensjonsalder: Dette har LO gått med på
Kommentar
Et nødvendig grep for å gjøre færre til minstepensjonister, er å øke innbetalingen til pensjonssparing fra arbeidsgiver. Minstekravet til tjenestepensjoner bør dobles, skriver Tore Ryssdalsnes, ansvarlig redaktør i FriFagbevegelse og LO-Aktuelt.
Anna Granqvist
Dette er et av de virkelige klasseskillene i pensjonssystemet
FANEMARKERING: Pensjonsforliket tar Norge i feil retning, var beskjeden fra nær 200 klubber og avdelinger i fagbevegelsen på dagens fanemarkering.
Jan-Erik Østlie
– Sju partier har kastet hele det arbeidende folk under bussen
Anja G. Hvale er mye på farta. Grenland brann og redning skal nemlig levere tjenester til Porsgrunn, Bamble, Drangedal, Kragerø og Skien kommune.
Hanna Skotheim
Anja ser mer enn brannrisiko når hun drar hjem til folk
Jørn Eggum og Knut Sunde ved oppstarten på lønnsoppgjøret
Håvard Sæbø
Nå starter oppgjøret som avgjør lønna di. Dette er hovedkravet
LIVSNERVE: Posten i Ukraina leverer brev, trygd og pensjonser til befolkningen. Men postbud Ndija Sapun må gå med skuddsikker vest, og føler seg aldri trygg i Kherson - rett ved frontlinjen i krigen.
Ole Dag Kvamme
Nadija går postruta med skuddsikker vest
Debatt
LO-sekretær Are Tomasgard (bildet) er «klin forbanna» og «i sjokk», men det er vanskelig å ta utspillene seriøst, skriver Morten Johansen.
Jan-Erik Østlie
LO-ledelsen er «klin forbanna», men det er vanskelig å ta seriøst
Alf Ragnar Olsen
Postbud flytter fra rotter og minus 28 – men frykter noe av lagfølelsen kan gå tapt
LØNN: NTL-tillitsvalgt Ingvild Vaggen Malvik opplever at statsansatte søker på jobber som de egentlig ikke har tenkt å ta, for å bruke jobbtilbudet til å jekke opp egen lønn.
Brian Cliff Olguin
NTL-tillitsvalgt: Statsansatte søker andre jobber for å jekke opp lønna
Forhandlingsleder Knut Sunde (t.v.) i Norsk Industri vil ha muligheten til å gi individuell lønn til enkelte arbeidere.
Håvard Sæbø
Industrien vil gi noen arbeidere høyere lønn uten begrunnelse
Kvinner i alderen fra 25 år til 30 år tjener i gjennomsnitt 96 prosent av sine mannlige kolleger. Men kvinnelige arbeidstakere over 60 år må nøye seg med 86 prosent.
Colourbox
Lønnsgapet mellom kvinner og menn er størst i disse aldersgruppene
Bensinstasjonansatte Mikael Hedman tjener dårligere enn de som jobber i butikk. Det han og kollegaene er urettferdig.
Brian Cliff Olguin
Ansatte på bensinstasjon tjener dårligere enn i butikk: – Urettferdig
Debatt
Myten som nå skapes er at 30.000 kroner er en god tilleggspensjon for sliterne, skriver Jorge Alex Dahl.
Håvard Sæbø