Nå er det jul igjen
– Så lenge det er jul er det håp, Arild, sier jeg. Dikter Arild svarer ikke, dikter Arild synger ikke mer, dikter Arild er død.
Naboen svarer heller ikke, naboen er ute og lufter Pelle, puddelen. Og hva skulle de si? Om jula? Om dikter Arild? Om livet?
– Ja, nå er det jul igjen, sang dikter Arild i 1972. Da ble han hengt ut i VG.
– Fei vekk søppelet, sa VG som skjønte like lite den gangen som nå. Om jula, om dikter Arild, om livet.
Dikter Arild fra Asker, som bodde i vakre Stamsund i Lofoten, ble lei seg da han mottok brukt dopapir i posten og fikk øl i fleisen. Dikter Arild var en sart sjel, dikter Arild var en mann av folket, dikter Arild var et menneske som likte å fiske ørret. Og Åbbor. I ælva – Lysakern. Da VG seinere intervjuet ham, sa dikter Arild.
– Jeg synes diktene mine er fine.
Så satte han seg ned, dikter Arild, og gjorde det han kunne aller best: Skrive.
Jeg liker meg her i verden med alt det rare som fins liker å rusle i byen og kikke på nydelig kvinds.
Dikter Arild var klovnen i norsk poesi, melankolikeren.
– Jeg skriver bøker for å overleve, sa dikter Arild og skreiv verselinjer som dette.
Fattern elska rødvin og muttern akevitt fattern elska system og muttern rot og dritt.
– Livet er hardt, det er mye høst i meg, men jeg er ingen selvmordskandidat, sa dikter Arild. Fikk han seg bare en fisketur og et glass rødvin, likte han seg nemlig ganske godt.
Ja, jeg liker meg her i verden selv om det kan være litt trist men det er bedre å rusle her oppe enn å være en død Ny-quist.
Skrev dikter Arild.
Nå rusler han rundt der oppe med den sorgmuntre barten sin med fiskestang under armen i sol, i regn og i vind.
Skriver jeg.
– Nå er det jul igjen, sier jeg.
Da ser jeg ei revne i skylaget, ei solstripe titte fram.
– God jul, dikter Arild, god jul, roper jeg.
– God jul, Jan-Erik, god jul, svarer Arild.
occupywalmart
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 20/2012)
