Politisk interesserte har all grunn til å glede seg over månedene som kommer. Alt tyder på at vi får en valgkamp hvor det meste kan skje. Og konturene av den borgerlige leiren er etter hvert synlige. Her er det privatisering og kaos som kommer til å prege den politiske profilen.

Slik sett overrasker ikke dagens politiske nyheter. Aftenposten kan fortelle at vi vil få et frislipp av private skoler dersom det blir regjeringsskifte. I dag er det 172 private grunnskoler og 86 private videregående skoler i Norge. Norsk fag- og friskolers landsforbund mener at antallet kan fordobles i løpet av ti år.

Åpner man først opp for privatisering er det all grunn til å frykte at den norske fellesskolen gradvis vil forvitre. Det at barn og ungdom fra alle sosiale lag møtes hver eneste dag, er selve grunnfjellet i den norske velferdsmodellen. Skaper vi et klasseskille i skolen vil det omforme hele samfunnet. Det er helt legalt å ønske en slik utvikling som Høyre og Fremskrittspartiet står for. Men konsekvensene vil på sikt bli dramatiske.

Merkelig nok er det en tilsvarende konsekvens som nå får Fremskrittspartiet til å snu når det gjelder formueskatt. Dagsavisen skriver i dag at grasrota i partiet ikke ønsker at de rikeste igjen skal bli nullskatteytere. Høyre er naturlig nok forundret over at de mørkeblå kameratene den ene dagen ønsker å fjerne formueskatten, mens man den andre dagen varsler helomvending. At man gjerne vil ha en folkelig profil i skattespørsmålet, men velger klasseforskjell i skolepolitikken kan kanskje virke ulogisk på noen. Men det skal Fremskrittspartiet ha, de skuffer aldri når det gjelder å overraske.

Dagens to saker illustrerer også godt hvordan de to høyrepartiene spriker selv på saker hvor man skulle tro at det var åpenbar enighet. Begge vil riktig nok åpne for private skoler, men bare Fremskrittspartiet sier ja til at skolene kan ta ut økonomisk utbytte. Hvorfor Høyre syns det er greit å tjene penger på gamle og syke i private institusjoner, men ikke på elever i private skoler, er det ikke så enkelt å forstå.

Høyrekameratene har ni måneder på å overbevise folket om at de kan styre landet, selv om de ikke klarer å styre hverandre. Det kan de trenge.