Jan-Erik Østlie (Aktuell)

Tre arbeidslivsforskere, to fra Frischsenteret og en fra Universitetet i Oslo, foreslår at 100 prosent uføretrygding bør være unntaket, hovedregelen bør være delvis arbeidsuførhet. Flere sentrale aktører på feltet stiller seg positiv. Arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap) er positiv, det samme er Høyres Thorbjørn Røe Isaksen.

Alle som i et helseperspektiv mener at arbeid er positivt bør kunne støtte forslaget. Ikke minst fordi det også er samfunnsøkonomisk besparende. Å få mange av de 300.000 som i dag er uføretrygdet over i samfunnstjenlig arbeid, sparer samfunnet og fellesskapet for mye penger. Som kan brukes på andre viktige oppgaver.

Forslaget går ut på at delvis uføre i hovedsak skal jobbe full arbeidstid, men med et redusert produksjonskrav. Trygden skal finansiere noe av dette. Men dersom en delvis uføretrygdet ikke finner arbeid etter rimelig tid, skal det offentlig sørge for egnet arbeid. Det offentlig er i denne sammenheng kommunene.

At det er sunnere å komme tilbake i jobb, vel og merke blant gode arbeidskolleger, enn å sitte hjemme «å dyrke» sine plager og bekymringer, har solid støtte i forskningslitteraturen. Dette synet er også tydelig nedfelt i arbeidsmedisiner Ørn Terje Foss’ sin nylig utkomne bok «Jobbhelsa».

Men så ser vi altså at arbeidsgiverne ikke er fullt så positive, det viser seg igjen at det fundamentale skillet i norsk arbeidslivspolitikk – ikke bare i HMS-arbeid, men på alle felter – går mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det merkeligste i denne sammenheng er at partiet Høyre, som vanligvis står solid plantet på arbeidsgivernes side, er såpass positive. Men det nærmer seg jo valg, og blant det nye Høyres potensielle velgere er også de fleste arbeidstakere.

Anne-Kari Bratten, den påtroppende lederen av Spekter, mener ifølge Dagens Næringsliv at forslaget er godt tenkt på makronivå, men ikke så bra på den enkelte arbeidsplass. Og det er jo der forslaget skal innføres! Mens KS-sjef Sigrun Vågeng ikke liker at kommunene får en sentral rolle her. NHO mener også ideen er interessant, men avviser at store bedrifter skal bli pålagt å ta inn en kvote av uføre.

Det arbeidsgivernes representanter ikke sier, verken til Dagens Næringsliv eller andre medier, enten de representerer privat, offentlig eller halv-offentlig sektor, er at skepsisen til flere uføre inn i arbeidslivet skyldes at dette ikke er en arbeidskraft de etterspør. Snarere tvert imot.

Delvis uføre, med tilrettelagte oppgaver, er ikke den mest produktive arbeidskraften. Sånne arbeidstakere priser mer enn gjerne norske arbeidsgivere på makronivå og i alle festlige sammenhenger der IA-avtalen diskuteres, men de skal ha seg frabedt å ta inn disse arbeidstakerne på de konkrete arbeidsplassene. For det er så mye tilrettelegging allerede – for alle arbeidstakere som har små barn, har en eller annen funksjonshemming eller er over 62 år – stakkers arbeidsgivere!

Vi veit, ikke minst fra undersøkelser og observasjoner på den internasjonale arbeidslivsarenaen, at arbeidsgivere helst ikke vil ha:

- eldre arbeidstakere (fordi de tør å tale sjefen midt imot når det trengs)

- kvinner med små barn (de er mer borte fra jobben)

- innvandrere (av mange ulike årsaker, særlig språklige)

- arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne (mer syke og mindre produktive)

Dessuten: Arbeidsgivere vil ha mer fleksibilitet, et begrep som for dem betyr mer midlertidige tilsettinger sånn at de kan ansette arbeidstakere etter profittbehov.

Er det noe nytt i dette? Nei, sånn har det alltid vært, sådan er kapitalismen. Problemet er at vi hele tida må minne hverandre om det. Fra år til år, fra generasjon til generasjon.

Er det utilbørlig og unyansert å tillegge også norske arbeidsgivere et så kynisk menneskesyn, sier du? Mulig det, men jeg har møtt få arbeidsgivere som ikke ønsker å tjene penger på sine arbeidstakere. Og som i tillegg mer enn antyder at dette også er jobben deres.

Etter et langt liv som arbeidstaker blir du lei av å pakke alt inn i bomull.