Feite nok?
I jula må vi få lov til å kose oss med mat og gaver. Men finnes det ingen grenser for velfødde nordmenn?
sym@lomedia.no
Noen ganger får du en aha-opplevelse som setter ting i perspektiv. Ute lavet snøen ned. Kanskje smart å ta med seg kost og isskrape, tenkte jeg på vei inn i heisen. Siden jeg hadde lagret isskrapen ute på verandaen oppstod det et dilemma. Jeg kunne gå ut av heisen og inn i leiligheten for å hente den relativt nye skrapen med langt skaft og kost. Eller jeg kunne kjøpe en ny på senteret hvor jeg skulle.
Langt fra alle bosatt i Norge har en uproblematisk personlig økonomi. Noen sliter med å betale hverdagens regninger og andre frykter uforutsette utgifter. Men det store flertallet klarer seg godt skal vi tro Eurostats siste undersøkelse om kjøpekraften i europeiske land. Selv når man tar hensyn til prisnivået hadde nordmenn i 2011 et personlig forbruk som ligger 35 prosent over gjennomsnittet i EU. Og på grunn av den europeiske økonomiske krisen øker sikkert forskjellene kraftig.
I år som i fjor har jeg problemer med å komme med virkelig gode juleønsker til familien. Hva er det jeg trenger og har lyst på? Hvor mye superundertøy er det plass til i skapet mitt? Hvor mange uleste bøker skal jeg ha liggende til pensjonisttilværelsen? Overflod dreper også noe av gleden ved å få. Derfor er julemiddagen spesiell fordi vi i familien strengt håndhever forbud mot å spise pinnekjøtt før julaften.
Jeg må innrømme at for meg har jula blitt en årlig påminnelse om at forbrukersamfunnet ikke nødvendigvis gjør oss lykkeligere. Det rammet meg for alvor en jul da ungene var små og fikk rekordmange gaver fra fjern og nær. De badet i leker og holdt på å drukne i gavepapir. Og da den lange seansen var over satt de utslitte og lekte med hvert sitt fargebånd; glemt var traktorer og puslespill, dukker og klær.
I likhet med de fleste av oss er også jeg fanget av livsstilen og skal i år som alle tidligere år, gi mine bidrag til gavefjellet under treet.
Men det ble ingen ny isskrape. Da handelen var over og jeg stod foran en nedsnødd og nediset bil husket jeg hva jeg hadde glemt. Men hjelpen var nær. Gjett hvor mange jeg hadde liggende igjen i bilen fra tidligere vintre?
