Nina Hanssen (Aktuell)

Opprinnelig var stemmerett noe som ble forbeholdt menn. Men ikke alle menn. Stemmeretten var først for menn fra overklassen. Også i Norge var stemmeretten fra 1814 begrenset til embetsmenn, selveiende bønder, leilendinger på matrikulert jord og handelsborgere. Tanken på at kvinner skulle få stemmerett ble aldri tenkt inne i Eidsvollsbygningen.

Det var en selvfølge at borgerrettigheter skulle gjelde for menn. Ofte hang dette sammen med kriterier som det å betale skatt, besitte eiendom eller embete. Det var først i 1884 at norske menn som betalte skatt av en viss minsteinntekt fikk stemmerett. Motstanderne av stemmerettsforslaget for kvinner brukte argumenter om at kvinner og menn var skapt forskjellig.

Menn kunne delta i det offentlige liv, mens kvinner skulle holde seg til den private sfæren i hjemmene. Motstanderne mente at hvis kvinnene overskred de naturlige grensene for sitt kjønn, ville de selv bli ulykkelige, og det ville oppstå et motsetningsforhold mellom kjønnene. Frykten var at dette ville forrykke «balansen i samfunnet». Dessverre ser det ut til at noe av dette tankegodset finnes fortsatt i enkelte land.

Gjennom å være frivillig Kvinner Kan-instruktør for Norsk Folkehjelp har jeg kjent mange sterke kvinner som kjemper en tøff kamp for å få innflytelse. Både i Midt-Østen og i afrikanske land har jeg møtt politiske kvinnelige forbilder som er langt tøffere enn jenter på mer hjemlige breddegrader.

Det er mange kvinner i verden i dag som kjemper like hardt somCamilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen – for å nevne dem som spilte den mest betydelige rollen i kampen for kvinnestemmeretten i Norge. De må vi også trekke fram.

Kvinners stemmerett var en seier for demokratiutvikling og demokratiutvidelse i Norge. Allmenn stemmerett for menn ble innført i løpet av 1800-tallet; i Frankrike 1848, i USA 1870, i Tyskland 1871, i England 1884, og i Norge 1898. Kvinnene måtte vente. Men heldigvis var det noen pionerer som kjempet for at kvinnene skulle bli hørt. I Norden var det Finland som var først ute med stemmerett for kvinnene i 1906, så fikk vi de norske kvinnene i 1913, de danske kvinnene i 1915 og de svenske i 1918. En kampsak med røtter tilbake til den franske revolusjonen og opplysningstida var vunnet.

Statsminister Jens Stoltenberg brukte store deler av sin nyttårstale til å snakke om stemmerettsjubileet som regjeringen ønsker skal markeres over hele Norge. Det er vel og bra.

Men det er viktig at vi i vår egen feiring også retter blikket utover. Mange steder i verden kjemper fortsatt kvinner for å bruke sin stemme, og de trenger vår støtte og internasjonale solidaritet.

Men vi må aldri være overlegne. Kanskje har vi nordmenn en tendens til å tro at vår måte å drive likestillingskamp på er den eneste saliggjørende. Og synes synd på kvinner i land der kvinner ikke har posisjoner, makt og innflytelse.

I jubileumsåret skal den første stortingsmelding på 20 år om likestilling mellom kjønnene også legges frem.

Men det blir for lettvint om vi kun ser på dette i et norsk perspektiv. Det er fortsatt meget vanskelig å være kvinne i Afghanistan, Somalia,Kongo og i flere andre land der kvinner fortsatt ikke har innflytelse. Solidaritet med kvinner over landegrenser bør fortsatt være en parole under markeringene.

La oss samtidig med den norske markeringen ta fram slagordet fra sufragettenes kamp: «Women bring all voters into the world: Let Women Vote!»