Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Den siste uken har det i enkelte medier rast en debatt om hva som er norsk. Atter en gang er det Fremskrittpartiets Christian Tybring-Gjedde som reiser tema i et forsøk på å børste støv av partiets etter hvert slitte innvandrerkort. Og da er det ikke så merkelig at han spesielt utfordrer kulturminister Hadia Tajik.

De fleste som har deltatt i debatten ser ut til å være enig i at norsk kultur er levende og dermed i stadig forandring. Og med kultur tenker vi ikke først og fremst på musikk og poesi, men hva det er som kjennetegner det godt norske. I ett av sine innlegg påpeker Tajik at en viktig del av den uskrevne norske samfunnskontrakten er at vi stiller opp for hverandre. At vi er villige til å samle alle gode krefter. Det dreier seg om plikter, rettigheter og samarbeid.

Kulturministeren har noen viktige poeng. Og noe av det mest grunnleggende ved den norske samfunnsmodellen står i sterkt motsetning til den mørkeblå ideologiske politikken til Fremskrittspartiet og deler av Venstre og Høyre. Det er ikke norsk å stå alene med lua i hånda, enten det er overfor arbeidsgiver eller samfunnseliten. Nordmenn ønsker likhet og små sosiale forskjeller. Vi har tro på et sterkt og forpliktende samarbeid mellom jevnbyrdige parter. Arbeidere og bedriftseiere har felles interesser og drar sammen for å gjøre arbeidsplassen best mulig. Når undersøkelser viser at vi har stor tillit til hverandre i det norske samfunnet, så er ikke det godtroenhet, som Tybring-Gjedde hevder er en typisk norsk egenskap. Det er tvert i mot et resultat at vi i tiår har vist at vi kan stole på hverandre fordi vi kjenner verdien og ser resultatene av samarbeid.

Det er ikke så merkelig at deler av høyresiden ikke forstår dette. I deres kultur er det kapitalen som skal styre. Det er arbeidsgiveren som vet best. Det er alltid toppsjefene som har fortjent å tjene mest mulig; ikke de ansatte. Det er til USA og Storbritannia de ser når de skal hente ideer og visjoner. Mest mulig fleksibilitet; færrest mulige reguleringer og svakest mulig fagbevegelse. Formuer skal ikke beskattes. Det er viktigere at de velstående får frihet til å bruke sine penger, enn at fellesskapet skal sikre alle gode velferdstilbud.

Dette er unorske holdninger. Og selv før arbeiderbevegelsen med sine internasjonale røtter fikk fotfeste i Norge, var dette landet preget av mindre forskjeller. Først og fremst fordi den gangen var nesten alle fattige og vi i liten grad hadde en rik adel. Men også fordi vi ble styrt av andre; svensker og dansker. Derfor har vi i århundrer bygget opp en sterk tro på at vi står sterkere sammen. Det er noe av det mest verdifulle i den norske kulturen.

Og det er langt fra høyresidens amerikanskinspirerte mørkeblå ideologi.