Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Ryanair, det fagforeningsfiendtlige, lavprisbaserte irske flyselskapet, ønsker ikke bare å fly til og fra norske flyplasser sånn de allerede gjør (Torp, Rygge og Haugesund) – de vil konkurrere på det innenlandske ruteflynettet også. Og det har de sine fulle rett til som EU-/EØS-selskap.

Lenge leve markedsliberalismen! Den søker alltid de billigste løsningene. Fagorganisering har liberalismen aldri likt. Det eneste markedsliberalismen liker foruten seg sjøl er mest mulig konkurranse og mest mulig profitt. For seg og sine. EU og EØS-avtalens «fire friheter» passer som hånd i hanske for markedsliberalismens målsetninger – ja, de tilhører samme slektstre og er både bror og søster til en annen isme: kapitalismen.

Ifølge dagens aviser ser det heldigvis ut som om en samlet fagbevegelse, fra Parat via YS og Unio til LO ikke vil ha Ryanair inn på norske innenriksruter. Og bra er det.

Arbeidstakerorganisasjonene argumenterer med at Ryanair ikke bare betaler sine ansatte svært dårlig, men de nekter dem også fagorganisering – et ikke helt ukjent fenomen for foretak som vil bli rike og vil fram her i verden. Sådan virker kapitalismen. Den amerikanske varehandelsgiganten Walmart er et annet godt eksempel på samme nyliberalistiske tankegods.

Paradoksalt nok i ei tid hvor SAS sliter med å holde seg på vingene, og de ansatte må akseptere dårligere lønns- og arbeidsbetingelser, så kommer ett av de frekkeste nyliberalistiske selskapene vi kjenner på rullebanen i Olav Thon-lue og med dårlig irsk humor. Her skal det konkurreres!

Utfordringen ved å argumentere mot sånne billige varianter som Ryanair er det «forbrukervennlige» konseptet de tilbyr – det vil si de lave prisene. Utrolig mange av oss er mer enn villige til å godta svært mye hvis vi slipper unna med å betale noen få hundrelapper for ei flyreise Oslo-Tromsø tur-retur. Det er ikke bestandig like lett å argumentere prinsipielt, saklig eller moralsk mot lave priser. Sånn sett kan forbrukermakta være svært sterk.

Men det er også mulig å snu på denne flisa. For det eneste det handler om for selskaper av Ryanairs type er økonomi. Ryanair er ikke et lavprisselskap av veldedighetsgrunner, de er et lavprisselskap fordi dette tjener de mest penger på. Hovedspråket til Ryanair er verken irsk, keltisk eller gællisk – nei, det er pengenes språk som gjelder.

Å argumentere med at det er uanstendige lave lønninger i selskapet eller at det ikke hører hjemme i 2013 å nekte de ansatte kollektive forhandlinger eller å fagorganisere seg, får bare en mann som Michael O’Leary, sjefen i Ryanair, til å smile overbærende. Sånn alle hans likesinnede har gjort i generasjoner.

Ifølge Dagens Næringsliv har det familieeide Ryanair (etablert i 1985) en markedsverdi på 7,6 milliarder euro (55 milliarder kroner), har 1500 ruter og 168 destinasjoner i 28 land, har i overkant av 300 Boeing 737-800 og vil i 2013 antagelig frakte over 800 millioner passasjerer.

Hvis flere enn du og jeg boikottet dette selskapet, nektet å reise med det, ville de ovennevnte tallene gå ned. Dette språket, nyliberalismens eget stammespråk, er nok det eneste språket som Ryanair og O’Leary forstår.

Nå skal det sies at mye tyder på at høye flyplassavgifter på norske avinorkontrollerte flyplasser antagelig hindrer Ryanairs ønske om innenriksflyvninger i Norge. For de samme avgiftene som andre flyselskaper må betale har Ryanair sjølsagt ikke råd til. Sånn fungerer også markedsliberalismen.

Likevel er jeg av den oppfatning at selskapet bør boikottes inntil Ryanair begynner å opptre fair.