Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

KROM-konferansen, seminaret hvor også noen håndplukkede fanger får permisjon for å diskutere kriminalomsorgens situasjon og framtid, tok i år blant annet opp fangenes progresjonssoning. Tanken er at fangene gjennom soningens løp skal få en bedre og bedre tilværelse sånn at de er best mulig forberedte til løslatelsen.

Konferanseflertallet mente at i dag er det sånn at de mest ressurssterke fangene prioriteres, stikk i strid med intensjonene. Mønsterfangene belønnes, den vanskelige fangen sanksjoneres.

For ordens skyld: Ikke alle er enige i at det er sånn. Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund har for eksempel et mye mer nyansert syn på saken. Men det er en lang og komplisert debatt.

Jeg har vært på hundrevis av konferanser i mitt liv. Om noen av dem gir et usminket bilde av virkeligheten, så er det de årlige KROM-konferansene. Her blir du kjent med samfunnets kjellerdyp som pensjonert høyesterettsdommer Ketil Lund denne gangen så utmerket sa det.

Et fengsel er også en arbeidsplass hvor det jobber ansatte i et hierarkisk mønster, akkurat som på andre arbeidsplasser. Noen få er sjefer og ledere, de fleste er vanlige ansatte, underordnet arbeidslivets ordinære regler, skrevne og uskrevne koder.

Det største skillet i fengslene går imidlertid mellom fangene og de ansatte, mellom de ufrie og de frie. Det er dette forholdet som i denne spesielle institusjonen ligner mest på forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i det ordinære arbeidslivet.

Noen vil kanskje mene at denne sammenligningen er søkt, at moderne arbeidstakere i dag ikke er som de proletarene Karl Marx skriver om i Det kommunistiske manifest, de som ikke har noe annet å miste enn sine lenker. Den uenigheten får stå sin prøve.

Men om det er sånn at vanskelige fanger, de som tillater seg å stille spørsmål om skrevne og uskrevne regler og koder må være sånn de alltid har vært, blir dårlig likt og sanksjoneres – ja, så ser jeg klare paralleller til arbeidslivet.

For ingen skal fortelle meg at «vanskelige» arbeidstakere, ofte såkalte ressurssterke i den grad de både har mot og meninger, blir premiert og belønnet på en gjennomsnittlig norsk arbeidsplass. Det beste, om du vil ha et godt renommé både hos bedriftsledelsen og hos de fleste av dine kolleger, er som hovedregel å holde kjeft om det aller meste. Å bry seg om ve og vel på jobben gir svært få bonuspoeng.

Historiene om arbeidslivets etter hvert flere og flere varslere er gode indikasjoner på hvordan det dessverre står til på jobben hos folk flest. Når til og med den modige siemens-varsleren Per-Yngve Monsen, som til alt overmål vant saken sin på de aller fleste punkter, ikke ville gjort det han gjorde om igjen, så er vi i deep shit.

At folk på arbeidsplasser landet rundt, enten de er tillitsvalgte eller har andre funksjoner, blir uglesett og frosset ut når de tar opp kritikkverdige forhold på jobben, er en skam for arbeidslivet og HMS-arbeidet.

At arbeidsgivere flest ikke liker «brysomme» arbeidstakere, og er mer enn villige til å sanksjonere dem, er jeg redd vi må leve med veldig lenge i et arbeidsliv som er organisert sånn som vårt. Dette er ikke god bedriftsledelse, men den er dessverre tradisjonell, godt innarbeidet og seiglivet.

Men at så mange andre arbeidstakere heller ikke liker disse brysomme arbeidstakerne som ikke vil samarbeide om hva som helst, er langt mer problematisk. For de er nemlig med på å gjøre arbeidslivet kjemisk fri for opposisjonelle elementer. De sementerer en reaksjonær praksis. Og det er farlig.

For det som på sikt skjer med disse brysomme kjellermenneskene, både i arbeidslivet og i fengslene, er at når de ikke en gang får kollegial støtte, så trekker de seg gradvis tilbake til sine egne rom. Og blir der. De blir i sin nye taushet og passivitet det arbeidsgiverne antagelig vil kalle «samarbeidsvillige». Det er ingen tjent med. Heller ikke norsk arbeidsliv.

Min beste trøst til kjellermenneskene finner jeg hos Mikael Wiehe, nest siste vers av «En sång till modet»:

Här är en sång till alla

som vägrar att ge opp

Till dom som kämpar vidare

fast livet är så hårt

Till alla som vågar längta

till nåt, dom aldrig sett

Som inte låter kuva sej

men håller på sin rätt