Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Hvem skal lære USA litt folkeskikk?

Helt siden Koreakrigen på 1950-tallet har USA reist ut i den store verden, den verden som er, tro det eller ei, større enn dem sjøl. Til denne verdenen har de reist med soldater og dollar for «å frelse» andre folkeslag fra farer amerikanerne mener truer oss. Kampen har som regel vært ført mot kommunister og muslimer, like jævlig begge deler, om du spør en gjennomsnittlig amerikaner.

Kampene for amerikansk rettferdighet, som har en helt egen målestokk i politisk filosofi, har USA ført i Korea, Vietnam, Irak eller Afghanistan. De har hver eneste gang vært like moralistiske som sjølrettferdige. Og krigene har vært svindyre. Det samme har sikringen av anti-kommunistiske regimer i Latin Amerika vært.

Det er en grunn til at USA som nasjon har ei gedigen gjeld, mens bedrifter som har skodd seg på våpen- og rustningsindustri har langt mer enn en neve dollar på kontoen, og bare blir rikere og rikere. Stikkordet her er de ovennevnte krigene, og paradoksalt nok: USA som nasjon har tapt dem alle.

I tillegg har USA sine problemer på hjemmebane. Arbeidsledigheten er høy og de økonomiske utsiktene ikke de beste, den økonomiske ulikheten er større enn noensinne og av de største i den industrialiserte verden, kravet om strengere våpenlov er reist og den ene naturkatastrofen etter den andre feier inn over fastlandet. Sist orkanen Sandy som ødela for astronomiske dollarbeløp og raserte New York City med omland.

Dette er landet som historisk sett stort sett myrder sine beste folk. Som Abraham Lincoln, John F. Kennedy, Martin Luther King jr. og John Lennon (som var engelsk) – for bare å nevne noen.

Og det amerikanske fengselsvesenet og fengselssystemet, med den politiske fangeleiren i Guantánamo på Cuba som kronen på verket, er så ille og inhumant at det gjør vondt i hjerterøttene bare å tenke på det.

Når krisa tar USA, sånn både naturkatastrofer av Sandy-typen eller politiske tragedier som angrepet på World Trade Center 11.9. 2001 er eksempler på, så er det rørende å se hvordan det kollektive USA står fram. Da holder de rundt hverandre, da hjelper de hverandre – da er det ikke lenger «enhver er sin egen lykkes smed» og «survival of the fittest» som gjelder.

Men disse krisesituasjonene er unntaket som bekrefter regelen om at kollektive bevegelser, solidaritet og fagorganisering ikke er erke-amerikanske verdier. Tvert imot. De strider mot tanken om den amerikanske drømmen. Ikke lenge etter de nevnte katastrofer er vi er raskt over i hverdagen igjen – et fenomen vi for øvrig kjenner godt igjen i andre land også.

Det er trist at nedgangen i medlemstallet i USAs fagforeninger bare fortsetter, men ingen stor overraskelse. Den mest nyliberale amerikanske arbeidsgiver har aldri likt fagbevegelsen og får ofte støtte av reaksjonære politikere. Organisasjonsprosenten i USA har ikke vært så lav som den er nå siden 1916.

En fersk rapport viser at medlemstallet sank med 400.000 i 2012, og at nedgangen var på 0,5 prosentpoeng fra 2011 til 2012 – fra 11,8 prosent til 11,3 prosent. 14,3 millioner amerikanere er i dag fagorganiserte.

I USA er altså om lag 9 ganger så mange mennesker fagorganiserte som i Norge, men landet har nesten 60 ganger så mange mennesker som oss.

Så hva kan USA lære oss? Veldig lite, dessverre. For jeg tenker ikke på kinofilmer og baseball. Det er nemlig tvert om, det er USA som har noe å lære.

Skal USA komme på fote igjen, må tankene til chicago-skolens frontfigur Milton Friedman legges på hylla. Den nyliberalistiske økonomiske tenkningen som er antitesen til et solidarisk arbeidsliv og en velferdsstat bygd på alles felles beste, må ikke bare revideres – den må forkastes.

Det er ikke sikkert at en amerikansk velferdsstat er forenelig med en grisk og grådig finanskapitalisme, en ekspanderende våpenindustri eller andre goder for den en-prosenten som i dag tar det meste av den amerikanske rikdommen. Men det er snakk om å velge. Eller å ville, som Olof Palme sa.

Og skulle den gjennomsnittlige amerikaner ønske et bedre liv for seg og sine, har de neppe noe annet valg enn å kreve at alle betaler sin skatt. Ikke etter eget ønske, men etter evne – det vil si at de rike betaler mest, sånn de gjør i enkelte andre land de snart bør begynne å sammenligne seg med.

Dette er når alt kommer til alt ikke mer enn vanlig folkeskikk.