Mona Thowsen

Korrupsjon og kapitalflukt er en av de mest alvorlige truslene mot samfunnet i dag. Og den mest usynlige.

«Formue og makt blir ofte betraktet med en respekt som ellers bare tilfaller visdom og tapperhet», skriver professor Kalle Moene i en kronikk i DN den 5. januar, og viser til Adam Smiths bok Moral Sentiments fra 1759. I løpet av de påfølgende 250 årene er ulikhetene blitt større. De 10 prosent rikeste i verden mottar nå 60 prosent av verdens realdisponible inntekt. Skillet går ikke nødvendigvis mellom rike og fattige land, men også mellom innbyggerne i et land. Moene skriver at vi bør spørre hvorfor de rike har blitt så rike og hvem som ranet de fattige.

Det er ikke enkelt. Problemet er at de rike så lett kan skjule at de blir rike og hvordan de fikk det til.

Hvem ranet de fattige?

Konferansen Financial Secrecy, society and vested interests som NHH og Publish What You Pay Norge (PWYP) arrangerte i november 2012 belyste hvordan den finansielle globaliseringen har gått mye raskere enn myndighetenes evne til å forstå hva som skjer, hvilke skader det har for lands lover, økonomi og samfunn, hvem som er tilretteleggere og ulike interesser.

To tredeler av verdens fattigste bor i verdens mest ressursrike land. I over femti år har flernasjonale selskaper i olje-, gass- og gruveindustri fått tilgang til å utvinne ikke-fornybare og begrensede naturresurser. Det har de gjort så å si uten innsyn fra omverdenen, og uten å etterlate seg verdiskapning av betydning i vertslandene.

For Afrika tilsvarte eksport av olje cirka ni ganger verdien av internasjonal bistand i 2008. Profitt ender ofte opp et annet sted, blant annet på grunn av korrupte myndigheter. De som utfordrer myndigheter eller rettssystem, risikerer trakassering, uthengning i media, ruinerende søksmål eller endog livet. Generasjoner av borgere er frarøvet sin største økonomiske mulighet til en bærekraftig utvikling. Summen av bistand vil aldri bli like stor.

«Korrupsjon dreper flere mennesker enn folkemord», sa den britiske advokaten Tim Daniel, som sørget for at Nigeria fikk tilbake 17 av de mellom 18 og 28 milliardene som den tidligere diktatoren i Nigeria, Sani Abacha, hadde stjålet i løpet av fem år ved makten.

Hvordan har de rike blitt så rike?

De siste tiårene har det utviklet seg en omfattende global fiksjonsindustri. Forretningsideen er enkel: Hemmelighold og tilsløring i bytte mot registreringsgebyrer og stråmannsvirksomhet. Samlet holdes nå en tredel av global BNP i skatteparadiser. Skadevirkningene er dramatiske for utviklingsland, men også skadelige for rike land. Finanskrisa har medført at hardt tilkjempede sosiale rettigheter står på spill, slik som for eksempel arbeidstakeres rettigheter og arbeidsplasser

PWYP Norge viste at ti av verdens mektigste selskaper i olje- og gruvesektoren bruker minst 6 038 datterselskaper – over en tredel var plassert i skatteparadiser. Kapital som burde tilfalle utviklingsland eller hjemland, blir flyttet på innad i et selskap og overført til skatteparadiser med lite eller ikke noe innsyn. Verdiene som skapes sirkulerer eller reinvesteres da ikke lenger der hvor verdiene ble skapt. Skatteparadisene er det største hvitvaskingsmaskineriet i verden.

Flernasjonale virksomheter kan redusere sin skattebelastning ved å internprise overskudd ut av landet der de tar ut naturressurser og akkumulere overskudd i et skatteparadis hvor det ikke foregår noe som helst. Kostnader og gjeld kan legges i datterselskaper i det landet der de får avskrivninger og fradrag. Gjennom bruk av derivater kan et selskap lett flytte tyve prosent av overskuddet før skatt, ut av landet. For hver dollar som investeres i utviklingsland, så tappes minst ti dollar.

Skatteparadiser, korrupsjon og kapitalflukt henger sammen. Finansdepartementet har sagt at de vil gjøre noe med korrupsjon. Men det er umulig å gjøre noe med korrupsjon uten å gjøre noe med anonymitet, hemmelighold og skallselskaper. I et skallselskap foregår ingen substansiell virksomhet annet enn at det fungerer som en «juridisk person». Når skallselskaper gjemmes i skatteparadiser, blir det mange lag med hemmelighold.

Internasjonale skandaler har avslørt at tilretteleggerne er profesjonelle aktører, advokater og revisorer med dyp kjennskap til internasjonale skattejuss, revisjonsregler og grenseoppgangene i nasjonale lover. Noen av verdens mest respekterte revisjonsselskap har operert med egne skatterådgivningsavdelinger som har solgt «skatteunndragelsespakker» i «industriell skala», for å møte egne økonomiske resultatmål. Skadelige og kompliserte finansielle produkter for skatteunngåelse anbefales på grunn av skattemyndighetenes «mangel på forståelse».

Internasjonal skatteplanlegging er lovlig, sier de flernasjonale selskapene. Men de kan ikke forklare hvorfor de må skjule seg bak skatteparadiser hvor det ikke foregår aktivitet eller verdiskapning.

Hvor er informasjonen?

Et enkeltland vil bare se en liten bit av det som foregår og ikke få nødvendig innsyn i informasjonen som skjules i skatteparadiser eller fra flernasjonale selskaper som opererer på tvers av landegrenser. Informasjonen finnes to steder: 1) innenfor selskapenes vegger og 2) hos tilretteleggere som advokater og revisorer med taushetsplikt

Roger Schjerva, statssekretær i Finansdepartementet, påpekte at norske advokatfirmaer ligner mer og mer på skatteparadiser fordi det er så vanskelig å få opplysninger fra dem.

Hva kan gjøres?

Åpenhet om betalinger per land kalles en «enkel land for land-rapportering» og er lov i USA. En liknende lov er på trappene i EU og Norge.

Opplysninger om skattebetalinger er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Opplysninger om skattebetalinger, isolert sett, blir meningsløst når man ikke kan relatere tallet til noe. For å vite om selskaper betaler det de skal i skatt, er det nødvendig å ha nøkkeltall om produksjon, inntekt, investeringer og kostnader – i tillegg til skatt. Dette kalles en «utvidet land for land rapportering» og er viktig fordi den største skattelekkasjen skjer før selskapet kommer i skatteposisjon.

Utvidet land for land rapportering er nær kostnadsfritt å innføre fordi selskapene har disse ikke-sensitive tallene lett tilgjengelig i sine reviderte regnskaper. Utvidet land for land rapportering vil vise hvor kapitalen faktisk er (og hvor mye et land taper).

Bare beundring?

Et skattegrunnlag skal bygge gode samfunn for mange ulike mennesker både i sør og i nord. Skattefrihet for flernasjonale selskaper betyr ufrihet for dem som skal betale samfunnskostnadene. Vi må ikke akseptere et system hvor selskapene med størst bruk av hemmelighold, som i størst grad flytter overskudd skattefritt til skatteparadiser, og som i minst grad respekterer arbeidernes rettigheter, vinner fram på bekostning av norske selskaper. PWYP Norge mener Finansdepartementet bør innføre utvidet land for land-rapportering: Krev åpenhet fra selskapene eller be dem forsvinne. Støtt de «gode» selskapene og skap åpne markeder. For Norge står den norske velferdsmodellen, den norske arbeidsmodellen og norsk industri på spill.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 1/2013)